Allianser i endring?

11.11.11:00 1918 tok 1. verdenskrig slutt. Samme dag og klokkeslett i 2018 var det en 100-årsmarkering hvor ledere fra flere land var samlet i Frankrike. Markeringen bestod av en symbolsk marsj mot Triumfbuen for å minnes krigen, kombinert med en fredskonferanse i regi av Frankrikes president Emmanuel Macron. Krigen som skulle være «slutten på alle kriger» ble i stedet en katalysator for 2. verdenskrig, kald krig og til slutt det moderne internasjonale samfunn. Macron brukte anledningen til å tale om de nasjonalistiske tendensene som er i vekst, og oppfordret til mer felleskap. Trump på sin side valgte å dra før fredskonferansen begynte.

Internasjonale fellesoperasjoner bygger på de ulike nasjonenes vilje og evne til å samarbeide. Trident Juncture hadde som hensikt å vise NATOs evne til å gjennomføre operasjoner etter artikkel 5. Øvelsen kom i kjølevannet av twitter-meldingene fra Trump som var rettet mot europeisk villighet for å nå 2 %-målet. Ifølge Aftenpostens Øystein Langberg sa Sverre Diesen følgende i et debattmøte i regi av Norges Forsvarsforening: «Kommer amerikanerne, spiller det ingen rolle hva resten av NATO gjør. Og kommer de ikke, spiller det heller ikke all verdens rolle hva resten av NATO gjør.»[1] Dette er en spissformulering, men poenget er fortsatt gjeldene. Et USA som distanserer seg fra verdenspolitikken kan være potensielt ødeleggende for et slagkraftig NATO.

Samtidig som Trident Juncture pågikk for fullt, diskuterte Frankrike og Tyskland mulighetene for et eget forsvar i EU som skal sikre de europeiske medlemslandene. Liberalistiske ideer fra Macron og Merkel er sterke pågangsdrivere for et slikt samarbeid. Årsaken til samtalene rundt et EU-forsvar kan være at nettopp USA nå i større grad fokuserer på nasjonale utfordringer. En fordel med et EU-forsvar er at et internt militært samarbeid kan skape større likhet i Europa med tanke på prosedyrer, kommunikasjonsverktøy og materiell. Så lenge dette er tenkt å være kompatibelt til NATO kan det gi merverdi for både EU og NATO. Et nytt sikkerhetssamarbeid i Europa kan, derimot, gi NATO en utfordring når medlemsland er med i begge alliansene. Storbritannia har lenge lagt ned veto og vært negative til EU-forsvaret nettopp fordi de ikke har ønsket en parallell organisasjon til NATO. Opposisjonen til et militært samarbeid i EU vil, derimot, stå svakere etter at Storbritannia går ut av EU. Det gjenstår derfor mange spørsmål før dette evt. blir gjennomført.

Det er ingen tvil om at det sikkerhetspolitiske verdensbildet er i endring. Handelskrigen mellom USA og Kina, et relativt uforutsigbart Russland, nasjonalistisk fremvekst og en mer isolasjonistisk amerikansk politikk gjør at parallellene til mellomkrigstiden er enkle å trekke. Vi lever i én av de periodene i moderne historie med lengst fred mellom stormakter, og som et lite land er Norge fortsatt i en god posisjon. Jeg siterer derfor Langberg: «Så lenge det er ro og orden, kan man være lykkelig som liten.»

Foto: The White House from Washington, DC [Public domain], via Wikimedia Commons

[1] https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/0EdqM0/NATO-er-i-trobbel-uten-USA-Hva-skjer-hvis-amerikanerne-ikke-kommer--Oystein-K-Langberg