Elon Musk er en føljetong av kontrovers. I norske medier ravet diskusjonen forrige uke hvorvidt det var riktig av Oljefondet å stemme nei til Musks 477 milliarder kroners lønnspakke. Etter Teslas generalforsamling er nok ikke Oljefondet lenger medregnet i Musks liste over «våre fantastiske aksjonærer som jeg elsker». Mer lavmælt her på berget, og langsiktig betraktelig mer interessant, er spekulasjoner på hvorvidt Musk sikter seg inn på en rådgiverposisjon i Donald Trumps eventuelle neste administrasjon.
Når Russland invaderte Ukraina i 2022, tilbød Musk ukrainerne sårt tiltrengt kommunikasjonsinfrastruktur etter at statens ble slått ut av russiske cyberangrep. Men en rekke medier har referert til at gaven kom med restriksjoner, og at ukrainske droner ble nektet satellittbasert internett-tilgang på Krym fordi Musk selv fryktet storkrig. Musk-eide Twitter, nå X, skal være en versting i formidling av fake news og splittende propaganda i ytringsfrihetens navn. Likevel, skal Musk, ifølge The Guardian, nå ha forsikret Trump at de jobber med «a large data-driven project designed to ensure votes are fairly counted”. Uten ironi virker det som.
De siste ti år – med Snowden-avsløringene, den arabiske vårs sosiale media- revolusjoner, Cambridge Analytica- skandalen, og en stadig mer digitalisert trusselforståelse – har det blitt stilt spørsmål ved nasjonalstatens evne til å sikre vårt digitale rom og suverenitet.
I dag har de store teknologiselskapene større formuer og bedre internasjonale nettverk enn de fleste stater. Private aktører eier og drifter store deler av den digitale infrastrukturen. De kan i mange tilfeller snu seg raskere rundt enn et offentlig system basert på demokratisk forankring, partipolitisk konsensus og langsiktig innkjøpsforordninger. I sum, de former vår (digitale) hverdag og har en innovasjonsrate som «disrupt» de fleste sektorer.
Privat- offentlige samarbeid skal i teorien gi det beste av begge verdener, og eksempelvis USA, Storbritannia og Norge bruker denne hjørnesteinen for å bygge mer robuste og fleksible digitalisering-, IKT- og cyber-strategier. Tilhengere av privat-offentlige partnerskap argumenterer for at friere flyt av personnell, kunnskap og ressurser fremmer innovasjon, kompetanseutvikling og kostandsreduksjon. Infrastruktur er ofte i private hender. Samarbeid kan også være et pragmatisk grep for å tilgjengeliggjøre ekspertise som vanskelig kan sikres internt. Her hjemme er oppdagelsen av sikkerhetshullene som muliggjorde cyberangrep på Stortinget i 2021 og departementene i 2023 kreditert til sivile sikkerhetsaktører.
Musks økonomiske og digitale muskler gir han global orkesterplass. For eksempel fant Israels statsminister Netanyahu tid til en flytur bortom California i forbindelse med New York baserte FNs hovedforsamling etter at Musk ble anklaget for antisemittisme. Om Musk så hadde vært verdens best informerte og samvittighetsfulle mann, så er dette likevel et iboende spennningsforhold fordi private selskaper og nasjonalstater har ulike strategier og ulike roller.
Elon Musk og hans like rir nemlig to hester med en rompe. Han er konsernlederen som ønsker økonomisk kompensasjon og godt omdømme. Samtidig jager han tittelen statsmann med stor S; helten som tippet Ukraina-krigen i «det godes favør». Rådgiveren som skal fikse tech-bransjen og innvandringspolitikken. Resultatet blir en vinglete strategi kun (forhåpentligvis) ansvarliggjort av generalforsamling og bunnlinje. Den blir sårbar for motstridende interesser, ego og manipulasjon. At et lands eksistensielle krigføring skal hensynta en privatperson nykker, er mildt sagt utfordrende. Uansett hvor visjonær han nå påstås å være. At nasjonal politikk ei heller bedres av «stormann-syndrom» finnes det en rekke eksempler på.
I et nytt sikkerhetsklima og implementering av Langtidsplanen, bør vi se nærmere på (minst) tre aspekter ved privat-offentlige samarbeid i den digitale sikkerhetsdimensjonen:
For det første, skjevdeling av ressurser og avhengighet skaper grobunn for en maktforskyvning. Dette gjør private tilbydere til potensielle kingmakers; altså at deres nøkkelposisjon gir konserndirektører definisjonsmakt og operativ beslutningsmyndighet i krise og krig. Deres allianser kan i ytterste konsekvens ha eksistensielle konsekvenser for enkeltpersoner, et folk eller et land.
Sekundært så er det risiko for spredning og våpenkappløp ved at flere aktører kan kjøpe seg opp en vektklasse («pay to play») innenfor eksempelvis offensive cyberkapabiliteter og overvåkningsteknologi. Dette skaper et uoversiktlig aktørlandskap, og kan ytterligere komplisere muligheten for internasjonale kjøreregler for digital krigføring. Eksempelvis har kommersiell spionvare utviklet av tidligere israelske forsvarsansatte gitt mindre teknologisk sofistikerte land muligheten til omfattende overvåkning av journalister, aktivister og politiske motstandere.
Tertiært er det en risiko for statlig ansvarspulverisering med påfølgende erosjon av legitimitet for våre sterkeste maktmidler og statens voldsmonopol. I avsløringen av spionvaren Pegasus, som hevdes å muliggjøre en rekke drap og menneskerettighetsbrudd, har både Israelske myndigheter (som kontrollerer eksportlisens) og utvikleren NSO-group vasket sine hender fordi denne bruken ikke er «i henhold til kontrakt». Jeg våger meg til å påstå at det er fattig trøst for etterlatte og de som har fått sine mest intime rom invadert.
Nestor Joseph S. Nye Jr. analyse av krigen i Ukraina anno 2024 siterer Shakespeare når han advarer om å slippe løs krigens hunder. Menneskets beste venn kan være veloppdragne og frisert, men de kan også være ville og uforutsigbare. De kan angripe uskyldige og uten proporsjonalitet. De kan være rabiesbefengt og de kan vende seg mot eieren selv. Uten å dra metaforen for langt, er dette bildet verdt å ha i mente når man diskuterer lojaliteter.
Et offentlig-privat partnerskap signaliserer en grad av likeverd og avhengighet. Men hvordan tas det høyde for ulike kulturer, profesjonsmoraler og samfunnsoppdrag? Hvordan skal generalene lede når et styrerom i et land langt borte har en klam finger eller hånd på rattet? Hvordan holder vi politikere ansvarlig for maktovergrep når de ikke er de facto beslutningstagere? Hvilket maktforhold som definerer et privat-offentlige samarbeidet er ikke gitt. At Ukrainas tidligere ambasadør ber sugerdaddy Elon «dra til helvete» indikerer at Musks modell ikke er ideel….
Foto: Wikimedia commons
