Status på samarbeidet mellom Luft- og Sjøforsvaret
Norge har enorme verdier knyttet til havet og havbunnen.[i] Nordflåten og hovedtyngden av Russlands strategiske ubåter ligger rett øst for Kirkenes. Hovedtyngden av alliert hjelp i form av utstyr, soldater, våpen og mat, dersom Norge blir angrepet, forventes å komme sjøveien. Å ha kontroll med disse havområdene og norskekysten er av stor betydning for Norge, USA og NATO. Norge har derfor brukt enorme beløp på å investere i fregatter, korvetter, kampfly, maritime patruljefly, og langtrekkende presisjonsvåpen. Kombinasjonen av teknologi gir betydelige operative og militærstrategiske muligheter vi bør diskutere og utvikle, men mye tyder på at det går litt for tregt.
I 2017 skrev kontreadmiral (p) Trond Grytting artikkelen «AirSea Battle» på norsk, hvor han påpeker at Forsvaret allerede har flere kapasiteter som er avanserte med langtrekkende våpen og sensorer. Han argumenterte for at Norge burde utvikle et nasjonalt konsept for «Air Sea Battle» for å samordne ressursene og skape en styrket evne til ‘rask høyintensiv krigføring langs kyst og til havs’, og presiserer hovedutfordringen: ‘Det Forsvaret ikke har er konsepter, doktriner og taktikker som tar skrittet videre fra den klassiske plattform og domenetenkning til å kunne få en full fellesoperativ effekt av kampsystemene’.[ii]
Spørsmålet er om vi har utviklet oss spesielt mye de siste fem årene. Frustrert over lite/mangel på samvirke mellom luft og sjø, ledet til at en norsk F-35 pilot satte i gang med å skrive en masteroppgave om samarbeidet mellom fregatter, korvetter, kampfly og maritime patruljefly.[iii] Intervju av personell som opererer nevnte systemer gir et litt forstemmende bilde. Undersøkelsen viser at F-35-miljøet, MPA-miljøet og de nevnte taktiske fagmiljøene i Sjøforsvaret er oppgitt over situasjonen, og gjerne skulle jobbet mer sammen. De ønsker å utvikle taktikker, teknikker og prosedyrer (TTP-er), og ser det enorme potensialet for fellestaktisk samvirke.[iv]
Det ser ut som det er i ferd med å bygge seg opp et visst momentum i dette arbeidet. Det er ulike initiativ på avdelingsnivå som gir merverdi. De taktiske kommandoene får stadig mer søkelys på samarbeidet mellom Luft og Sjø, blant annet mulighetene knyttet til langtrekkende presisjonsvåpen. Høsten 2022 ble det gjennomført en planprosess med påfølgende simulerte scenarier i regi av nasjonalt luftoperasjonssenter (NAOC) og FFI som var en nyttig arena for læring. Men foreløpig er det ikke satt av nok ressurser til å faktisk utnytte og samordne disse initiativene på en måte som gjør at det operative potensialet utnyttes.
Sånn på overflaten, er jo ikke potensialet for synergien mellom de nevnte våpensystemene så vanskelig å få øye på. Fregatter,[v] korvetter, kampfly, maritime patruljefly har alle sensorer som kan bidra til å skape gjenkjent maritimt situasjonsbilde og luftbilde.[vi] Fregatter og maritime patruljefly er spesielt utstyrt for å drive anti-ubåtkrigføring. Selv om fregattene våre har evne til å håndtere lufttrusler, vil F-35 ha en kombinasjon av egenskaper som gjør denne plattformen spesielt egnet til å håndtere dette. Maritime patruljefly og F-35 kan operere høyt, og har sensorer som er egnet til å detektere overflatetrusler på lang avstand. Korvetter har lav signatur, høy hastighet og våpen med lang rekkevidde. Både fregattene og korvettene bærer langtrekkende presisjonsvåpen (norsk sjømålsmissil). Med Joint Strike Missile vil også F-35 kunne angripe mål fra lang avsand. Til sammen har dette nettverket svært god sensorkapasitet til å skape lokalt oversiktsbilde, svært god evne til å påvirke lufttrusler, svært god evne til langtrekkende presisjonsild mot overflatefartøy (og andre mål), og velutviklet evne til anti-ubåt operasjoner.
Det vil si, når de opererer sammen har de potensiale til alt dette. Hver for seg er evnen betydelig redusert. Sammen utnytter de hverandres styrker og dekker opp for hverandres svakheter.
Hver for seg er evnen betydelig redusert. Sammen utnytter de hverandres styrker og dekker opp for hverandres svakheter.
Samtidig gir det begrenset mening å diskutere de fire nevnte plattformene isolert. Effektiv bruk av ressursene er også avhengig av ledelse, kommando og kontroll, og at fellesoperative prosesser knyttet til blant annet targeting og ISR virker som de skal. Men, det er de fire nevnte ressursene, eller effektorene, som til slutt skaper kampkraft og ønsket effekt. Det er disse ressursene, sammen, som er spesielt egnet til å drive anti-overflatekrigføring (ASuW), anti-ubåtkrigføring (ASW) og å kjempe om kontroll over luftrommet. Hvordan vi konseptuelt skal benytte disse ressursene må derfor få et mye sterkere fokus fremover. Det er på tide å lage et slikt konsept nå.[vii]
AirSea Battle i et militærteoretisk perspektiv
Hvordan AirSea Battle plasserer seg i det militært konseptuelle og teoretiske landskapet er litt mer sammensatt. Det er likevel viktig å forstå for å kunne utnytte egne ressurser, samt bidra til å sikre at vi er tett koordinert og integrert med våre alliansepartnere.
I kjølvannet av Gulfkrigen i 1991, kom en rekke militære konsepter og teorier som skulle prege vestlig militær maktanvendelse de neste tiårene, delvis drevet frem av den såkalte «Revolution in military affairs (RMA), Effektbaserte operasjoner (EBO), Nettverksbasert krigføring (NCW) og «Shock and awe». Et egnet sted å starte, i en kort artikkel om AirSea battle på norsk «revisited», er admiral William A. Owens artikkel The Emerging U.S. System-of-Systems, som ble publisert i 1996.[viii]
I artikkelen beskriver admiral Owen militære operasjoner som et system av kommando- og kontroll systemer, etterretningssensorer, og ny teknologi som gir mulighet for presisjonsengasjement. Han henviser til ‘the revolution in military affairs’, hvor ny teknologi nå ga muligheten for økt situasjonsforståelse, raskere målvalgsprosesser og mulighet til å distribuere hvilke våpenplattformer som skal påvirke de respektive målvalg. Selve benevnelsen nettverksbasert forsvar kom noe senere, og selve konseptet slik vi kjenner det kom først i en senere artikkel.[ix]
Tanken om at teknologi bør utnyttes for å øke hastigheten knyttet til informasjonsinnsamling, informasjonsdeling og beslutningsprosesser, samt fleksibilitet til å velge de til enhver tid mest egnede våpensystemene, fikk stor oppmerksomhet. Bruk av nettverk som verktøy for å få mer fleksibel, fellesoperativ og integrert utnyttelse av militære ressurser, har derfor lenge vært en målsetting for mange lands forsvar. Det er åpenbare taktiske og fellesoperative fordeler knyttet til nettverksbaserte løsninger. Ulike plattformer inngår i et system hvor det er situasjonen som avgjør hvem som er best egnet til å skaffe situasjonsoversikt (sensor), ha autoritet til å ta beslutninger (decision maker) og til slutt levere våpen (shooter). Sagt på en annen måte: i en gitt situasjon kan det være en marinejeger som har best oversikt over målet, velger å benytte en F-35 både som sensor og til å videreformidle måldata til en godt skjult korvett og en fregatt lenger unna, som kraftsamler tilstrekkelig langtrekkende presisjonsvåpen for å ta ut fienden. Avhengig av neste situasjon som oppstår, kan rollene byttes om, eller andre plattformer i systemet inkluderes, dersom det anses hensiktsmessig.
Utover på 2000-tallet skulle diskusjonene i USA i stadig større grad handle om fellesoperasjoner og et økonomisk og militært sterkt voksende Kina. Konseptet AirSea Battle ble utviklet på 2000-tallet og inkludert i offisielle publikasjoner fra det amerikanske forsvarsdepartementet f.o.m. 2010.[x] Sofistikerte kinesiske våpensystemer representerte en betydelig trussel mot amerikanske fly og fartøyer, og begrepene Anti-Access (A2)[xi] og Area Denial (AD)[xii] ble gradvis mer benyttet for å illustrere de militære utfordringer en stod ovenfor.[xiii] Også i Norge har begrepene A2/AD de senere år hyppig blitt benyttet for å beskrive sentrale utfordringer som må håndteres, da også Russland besitter slike systemer som utgjør en betydelig trussel for Norge. Kjøpet og utviklingen av F-35, og de scenarier den skal kunne håndtere, kan blant annet ses i lys av denne utfordringen.
Delvis som en reaksjon på AirSea Battle-konseptet, utviklet US Army sitt såkalte Multi-Domain Battle-konsept (MDB).[xiv] MDB-konseptet har som utgangspunkt at USA etter den kalde krigen har kunnet operere relativt fritt i domenene luft, land, sjø, verdensrommet (space) og cyber. Flere aktører utfordrer nå USAs evne til å operere i disse domenene, og MDB-konseptet ble utviklet for å adressere dette.[xv] Gradvis har den amerikanske hæren ønsket å markedsføre konseptet som et felles konsept for fellesoperasjoner, Multi-Domain Operations (MDO),[xvi] og i dag omtales begrepet ofte også som Joint All-Domain Operations (JADO).[xvii]
På en måte kan kanskje MDO/JADO ses på som et mulig konseptuelt svar på (nye) problemstillinger som har bygget seg opp de siste tre tiår: utvikling av ny teknologi i en hastighet som tvinger frem nye og mer helhetlige løsninger (nanoteknologi, kunstig intelligens, laser, mikroprosessorer, datakraft, etc). Relativt nye domener som space og cyber har etablert seg som tydeligere politiske og militære komponenter/virkemidler. Systemtenkning, nettverksbasering og økonomiske begrensninger er pådrivere for å finne nye og tilpassede fellesoperative løsninger. Oppdragsbasert ledelse og delegering av myndighet på tvers av domener og våpengrener anses nødvendig basert på kompleksitet, sensor- og våpenfleksibilitet og potensialet for ekstreme hastigheter i beslutningstagningen.[xviii][xix]
Hva betyr dette for Norge?
En kan fort bli litt forvirret når en leser alle militære konsepter, teorier og akronymer, som alle har en tendens til å bli levert på glanset papir, med i overkant overambisiøs språkdrakt. Min anbefaling er å ta en bit kokesjokolade, en kopp kaffe, og puste med magen. Det er mye gammel vin på nye flasker, og for en småstat som Norge er ikke alle nye konsepter fra supermakten USA like treffsikre. Jeg tror vi kommer nokså langt med en pragmatisk tilnærming, og mine tre innledende råd vil være:
«Legoteorien»
Konsepter og teorier har en tendens til å være utrolig «hot» en periode, og så avtar interessen når power-point-slidene med det enda nyere konseptet fra USA når storskjermene våre. Det betyr ikke at vi skal neglisjere nye og gamle konsepter. Ofte har de elementer av nye interessante perspektiv – enten at de kommer med nye konseptuelle «legobrikker» vi bør merke oss, eller at de bygger noe nytt og kreativt med gamle konseptuelle «legobrikker». Så selv om vi i dag ikke snakker så mye om AirLand Battle, EBO, NCW, AirSea Battle, etc. – så har alle vært bidragsytere til økt innsikt. Eller sagt på en annen måte: Disse konseptene har alle bragt nye konseptuelle «legobrikker» som vi kan ta med oss for å møte fremtiden. MDO/JADO kommer heller ikke til å løse alle våre problemer, hverken konseptuelt eller praktisk. Men vi må lese det nøye, vi må kunne «snakke JADO-språket» når vi møter våre amerikanske og andre NATO-allierte, og vi må finne ut hvilke «legobrikker» som er mest relevante for oss. Det er det vi må bli gode på i Norge. Å identifisere «legobrikker», og raskt kunne bygge sammen de som er mest relevant for oss for (a) å møte den konkrete trussel vi til enhver tid står overfor, og (b) mer smidig kunne koble oss på de som kommer og hjelper oss om det trengs.
«Maskinen» versus «å vinne krigen»
Militærteoriens to hovedspørsmål har tradisjonelt vært (i) hva er krig, og (ii) hvordan kan den vinnes. Det høres ut som to enkle spørsmål, men det er det ikke, og vi vier generelt for lite oppmerksomhet til disse spørsmålene. Putin forstod tilsynelatende ikke hvilken krig han stod overfor i Ukraina, og strever fortsatt med å forstå hvordan den kan vinnes. USA og deres allierte strevde med samme hovedspørsmål både i Irak og Afghanistan. Det amerikanerne derimot er i særklasse best på, er å utvikle og raffinere den militære «maskinen». Med enorme ressurser i alle domener, kan de påvirke en annen stat med militære virkemidler ila imponerende kort tid. Ingen andre nasjoner er i nærheten av å ha en slik deployerbar «maskin», selv om Kina nærmer seg regionalt. Da jeg jobbet i operasjonsrommet i ISAF HQ, Afghanistan, i 2007, var gjennomsnittstiden fra en alliert bakkestyrke ba om flystøtte til det ble levert våpen fra fly, på ca. 18 minutter. Syv år senere var gjennomsnittstiden under 10 minutter. Maskinen raffineres. En blir enda mer effektive i sin «kill chain»: Find, Fix, Track, Target, Engage, Assess (F2T2EA). Konseptene NCW, MDO og JADO er i utgangspunktet ikke militærteorier som skal besvare militærteoriens to hovedspørsmål. Det er i første rekke konsepter som raffinerer «maskinen».
Problemet for USA er at verdens beste «maskin» ikke nødvendigvis vinner kriger. Problemet for Norge er imidlertid at vi ikke er gode nok på å få vår lille og ufullstendige «maskin» til å virke effektivt. Vi får enkeltstående systemer til å virke, og innimellom noen flere systemer sammen. Men ikke hele «maskinen». Det må vi gjøre noe med.
«Det må virke sammen»
Uavhengig av hvilket militært konsept en legger til grunn, så vil det å kunne virke sammen på en fleksibel måte være et hovedpoeng. Det å, eksempelvis, få fregatter, korvetter, P-8 og F-35 – med sine langtrekkende presisjonsvåpen – til å virke sammen, vil være svært ønskelig i alle de nevnte militære konsepter. Helt grunnleggende er det dette vi snakker om: å evne å skru «maskinen» vår sammen raskt, ut fra den situasjon som oppstår, og bli vant til å bytte på hvem som er beslutningstaker, hvem som er sensor og hvem som leverer våpen.
Uavhengig av hvilket militært konsept en legger til grunn, så vil det å kunne virke sammen på en fleksibel måte være et hovedpoeng. Det å, eksempelvis, få fregatter, korvetter, P-8 og F-35 – med sine langtrekkende presisjonsvåpen – til å virke sammen, vil være svært ønskelig i alle de nevnte militære konsepter.
Slik sett er det konseptuelt helt «ufarlig» å satse på dette, og helt i tråd med MDO/JADO, som visstnok skal styre det konseptuelle fokuset vårt frem mot 2028. Å lykkes med dette gjør ikke nødvendigvis at vi forstår hvilken krig vi havner i, eller hvordan den kan vinnes. Men vi har gitt oss selv et mye bedre utgangspunkt for å kunne lykkes.
Avsluttende perspektiver
US Air Force, US Navy og US Marine Corps er i endring. De utvikler konsepter og organiserer seg for å møte en mer likeverdig motstander, spesielt Kina. Bildet er sammensatt, men fokuset på å håndtere fiendens A2/AD-systemer er sentralt. I større grad enn før vektlegges fellesoperativ kommando og kontroll, ofte referert til som joint all-domain C2 (JADC2). Delegering av ansvar og myndighet, oppdragsbasert ledelse, blir sentralt, uavhengig av våpengren. En innser at store teknologiske endringer kommer til å påvirke fremtidens stridsfelt i betydelig grad. US Air Force og US Marine Corps vektlegger mindre og smidigere enheter som må kunne operere innenfor fiendens evne til presisjonsild. Å besitte en kombinasjon av bemannede og ubemannede systemer som fleksibelt kan kraftsamles i tid og rom blir enda viktigere. For å få til dette må det bygges fleksible styrkestrukturer som kan settes sammen og utnytte hverandres fortinn.[xx]
Sjefen for US Air Force ga i 2020 ut dokumentet ‘Accelerate change or lose’, som vektlegger betydningen av å legge til rette for endring for å lykkes i fremtiden. Vi skal merke oss ett sentralt aspekt: Hans fokus på å delegere makt, ansvar og myndighet nedover i organisasjonen, også før konflikten starter:
"Successful operations and combat support in a contested environment demand maximum delegation, trust, and empowerment of Airmen before conflict starts. We must empower Airmen at all levels, delegating to the lowest capable and competent level possible, mindful that with empowerment and trust comes accountability."[xxi]
Norge har investert enorme beløp i langtrekkende presisjonsvåpen, og svært sofistikerte plattformer. Foreløpig har vi i for liten grad evnet å utnytte potensialet, og i for liten grad lagt til rette for prosesser som gjør at vi kan lykkes. En fregatt eller korvett som opererer alene skaper neppe søvnproblemer for Nordflåten. F-35 er elendig til å jakte på (neddykkede) ubåter. P-8 er uvanlig svak mot lufttrusler. Men opererer de effektivt sammen, bør en motstander tenke igjennom om en ønsker å seile inn mot norskekysten.
Jeg tror det er inspirasjon å hente fra sjefen for US Air Force, knyttet til å delegere ansvar. Det norske Luftforsvaret utviklet sin kompetanse på luft-til-bakke operasjoner med presisjonsvåpen på 1990- og 2000-tallet som et initiativ fra driftige offiserer på skvadronene. Det er verd å merke seg at noe av det som bidro til å få til dette var lav maktdistanse, sjefer som lyttet når initiativene kom.[xxii]
Kanskje er det suksessfulle samarbeidet med US Bomber Task Force (BTF) et enda bedre eksempel. Dette var et ønsket strategisk samarbeid for både USA og Norge, som gradvis, i tett dialog med kompetente enkeltpersoner nede i organisasjonen, la til rette for å utvikle scenarier, bygge tillit, og over tid etablere et samarbeid som har gitt (gir) betydelig operativ merverdi for begge parter. Kanskje kan nettopp disse prosessene og treningsscenarioene være interessante utgangspunkt for å videreutvikle et norsk AirSea Battle-konsept, i tillegg til å invitere BTF-miljøet og andre internasjonale aktører[xxiii] inn i en slik utvikling.
Mitt råd til Sjef FOH, Sjef Luft og Sjef Sjø er derfor å enda mer kraftfullt legge til rette for økt fellesoperativ utvikling og fellestaktisk samvirke.[xxiv] Et slik samvirke må være knyttet til hele verdikjeden. Luftforsvaret har hatt god dialog med sentrale aktører i US Air Force, Royal Air Force og US Marine Corps, som alle ønsker et samarbeid knyttet til AirSea Battle velkommen, og signaliserer vilje til å bidra. Sjøforsvaret har tette bånd og opererer jevnlig sammen med Royal Navy og US Navy. Det gir spennende muligheter. Vektlegg å skape en kunnskapsinfrastruktur for konseptutvikling som involverer FHS, FFI, og en lang rekke andre aktører, i tillegg til de operative miljøene. Bidra til at FOH enda tydeligere planlegger og legger til rette for denne type samarbeid, og pålegge egne taktiske kommandoer å følge opp med handling. Prioriter dedikerte arenaer hvor utvikling er i sentrum.
Legg tydeligere til rette for utvikling av taktikker, teknikker og prosedyrer mellom fagmiljøene. Definer tydeligere arenaer hvor dette trenes og øves, skap erfaringer, og sørg for at erfaringene identifiseres og forbedrer måten vi opererer sammen på. Jeg har enorm tro på de taktiske fagmiljøene innen fregatt, korvett, P-8 og F-35. Deleger makt til å utvikle dette til de flinke folka som kjenner utfordringene. De vet at med det følger ansvar. De er komfortable med det.
Et lite PS til slutt:
Dette er en for kort artikkel til å adressere alt. Jeg er for eksempel opptatt av hvorfor vi ikke lykkes bedre med fellesoperasjoner og fellestaktisk samvirke i det lille forsvaret vårt. Jeg tror vi må se nærmere på vår litt for lite fleksible tilnærming til militærstrategi. Vi må se på hvordan FOH utnytter ressursene, og hvordan de taktiske styrkesjefene involverer seg i fellestaktiske problemstillinger. Vi har rikelig potensial for utvikling fremover.
[i] Ifølge Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet, er Norge ‘verdens tredje største gasseksportør, kun bak land som Russland og Qatar. Norge har de seneste årene dekket mellom 20 og 25 prosent av det totale gassforbruket i EU og Storbritannia. Nesten all olje og gass som produseres i Norge eksporteres, og eksportverdien utgjør over halvparten av samlet norsk vareeksport’. Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet (2022) ‘Eksport av olje og gass’, norskpetroleum.no, oppdatert 01.10. Mesteparten av varene som fraktes rundt om i verden sendes med skip. Ifølge Kystverket utgjør skipsfarten ‘en viktig rolle i transport av gods, særlig i utenriksfarten. Målt i tonn blir over 80 prosent av samlet godsmengde fraktet på sjø i utenrikshandelen knyttet til eksport og import, mens sjøs andel av innenriks godstransportarbeid i 2020 ligger på 41,8 prosent’. Kystverket (2021) ‘Statistikk om skipsfartens rolle i godstransport’, kystverket.no. Ifølge Norges Sjømatråd ble 2021 ‘tidenes beste år for norsk sjømateksport. Totalt eksporterte Norge 3,1 millioner tonn sjømat til en verdi av 120,8 milliarder kroner i fjor’. Andreas Budalen, Susanne Skjåstad Lysvold, Ole Marius Rørstad, Gisle Forland (2022) ‘Ny sjømatrekord: I fjor sendte Norge 15 milliarder fiskemåltider ut av landet’, nrk.no, 05.01. Forekomster av mineraler på havbunnen kan gi enorme inntekter og sysselsetting i Norge på sikt. Selv om det hefter usikkerhet til tallene, hevder Rystad Energy at ‘Norge er det landet etter Fiji som sitter på de største økonomiske rettighetene til formasjoner med blant annet kobber, kobolt og sink – i verden. Dette er råmaterialer som er essensielle når man skal produsere alt fra elektriske komponenter, elbilbatterier, vindturbiner og solcellepaneler – produkter som er i voldsom vekst takket være omstillingen til et nullutslipp verden over. Marius Lorentzen (2020) ‘Oljetopp om Norges massive mineralressurser: Vi kan ha skutt gullfuglen igjen’, e-24.no, 21.11.
[ii] Trond Grytting (2017) ‘«AirSea Battle» på norsk’, Luftled nr 3, s.18.
[iii] Major Morten Hanche går Stabsskolen 2021-2022. Masteroppgaven planlegges innlevert før jul 2022.
[iv] Fellestaktisk samvirke er ‘taktisk og stridsteknisk samvirke mellom enheter fra flere forsvarsgrener og innsatsmidler’. Forsvaret (2019) Forsvarets Fellesoperative Doktrine, s. 196.
[v] Jeg inkluderer maritime helikopter som en del av fregattsystemet.
[vi] Her vil andre ressurser åpenbart bidra for å skape et gjenkjent luftbilde (blant annet kontroll- og varslingskjeden), og et gjenkjent maritimt situasjonsbilde (blant annet satellitter).
[vii] Sett i lys av krigen i Ukraina, frykt for sabotasje og hybride trusler mot gassrørledninger og offshore-installasjoner, økt fokus på totalforsvaret og våre betydelige sivile maritime kapasiteter og kompetanse – vil det være interessant også å se på muligheten for å inkludere sivile ressurser i utviklingen av et slikt konsept.
[viii] William A. Owens (1996) ‘The Emerging U.S. System-of-Systems’. Strategic Forum. Februar. Institute for National Strategic Studies.
[ix] Michael C. Fowler; David S. Alberts; John J. Garstka, and Frederick P. Stein (2000) ‘Network Centric Warfare: Developing and Leveraging Information Superiority’, Naval War College Review, Vol. 53, No.2, Article 14.
[x] US Department of Defense (2010) Quadrennial Defense Review Report (QDR), February. I 2016 endret USA betegnelsen AirSea Battle til Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons (JAM-GC). Michael E. Hutchens, William D. Dries, Jason C. Perdew, Vincent D. Bryant, and Kerry E. Moores (2017) ‘Joint Concept for Access and Maneuver in the Global Commons: A New Joint Operational Concept’, Joint Force Quarterly 84, 1st Quarter, s.134. Jan van Tol, Mark Gunzinger, Andrew F. Krepinevich, Jim Thomas (2010) ‘AirSea Battle: A Point-of-Departure Operational Concept’, Center for Strategic and Budgetary Assessment (CSBA).
[xi] Begrepet Anti-access (A2) beskrives som ‘tilgangsnektelse (…) evnen til å nekte en motstander å flytte styrker inn i eller frem mot et operasjonsområde’. Forsvaret (2018) Forsvarets doktrine for luftoperasjoner, s.53.
[xii] Begrepet Area denial (AD) beskrives som ‘områdenektelse (…) evnen til bevegelsesfrihet/relativ sikkerhet innenfor et operasjonsområde’. Forsvaret (2018) Forsvarets doktrine for luftoperasjoner, s.53.
[xiii] Fra 2014 kom også begrepet Third Offset Strategy: ‘the Third Offset Strategy is an effort to focus DoD’s innovation efforts on preserving and revitalizing its conventional deterrence capability by adapting to the countermeasures to key U.S. capabilities that near-peer competitors have built up in recent years and are continuing to develop’. Jesse Ellman, Lisa Samp, Gabriel Coll (2017) Assessing the Third Offset Strategy. Centre for Strategic and International Studies (CSIS), A Report of the CSIS International Security Program.
[xiv] Konseptet ble første gang publisert doktrinelt i 2018. Jose Diaz de Leon (2021) ‘Understanding Multi-Domain Operations in NATO’, The Three Swords Magazine, nr 37, s. 92.
[xv] U.S. Army Training and Doctrine Command (2017) Multi-Domain Battle: Evolution of Combined Arms for the 21st Century. 2025-2040, versjon 1.0, desember, s.1.
[xvi] Se for eksempel (1) David G. Perkins (2017) ‘Multi-Domain Battle. Driving Change to Win in the Future’. Military Review, juli-august. (2) David G. Perkins (2017) ‘Preparing for the Fight Tonight. Multi-Domain Battle and Field Manual 3-0’. Military Review, september-oktober. (3) David G. Perkins (2017) ‘Multi-Domain Battle. The Advent of Twenty-First Century War’. Military Review, november-desember. I tillegg kommer flere videoer hvor general Perkins foredrar om konseptet. SE for eksempel: General David G. Perkins (2017) ‘GEN Perkins explains #MultiDomainBattle, March 27’. Lastet ned fra: https://www.youtube.com/watch?v=sHAOpmg3mtg; General David G. Perkins (2017) ‘LANPAC Symposium 2017: GEN Perkins keynote address on Multi-Domain Battle’, 31. mai. Lastet ned fra: https://www.youtube.com/watch?v=X1QghhZbqA8
[xvii] Det poengteres at dette er et konsept for fremtiden, og at alle svarene på hvordan en konkret og doktrinelt tilnærmer seg de respektive domenene på en holistisk og fellesoperativ måte ikke er etablert. Konseptet må med andre ord fylles med innhold og substans, litt på samme måte som da AirLand Battle ble etablert, hvor det tok tid og konkrete initiativ før konseptet ble nedfelt i taktikker og en eksplisitt doktrine.
[xviii] Se for eksempel U.S. Army (2020) ‘Army Futures Command Concept for Maneuver in Multi-Domain Operations 2028’, AFC Pamphlet 71-20-1, 7. juli, s. 28; U.S. Air Force and U.S. Space Force (2021) ‘The Department of the Air Force Role in Joint All-Domain Operations’, Air Force / Space Doctrine Publication 3-99, 19. november. S. 1.
[xix] . Det bør nevnes at USA er den definerende aktøren for konseptuell utvikling i NATO, og har vært det lenge. Det innebærer at NATO nå ser nærmere på hva MDO og JADO betyr for NATO fremover. Se for eksempel Matthew Willis og Daniel Cochran (2021) ‘Transitioning NATO to an All-Domain Mindset’, Joint Air Power Competence Centre (JAPCC); Jose Diaz de Leon (2021) ‘Understanding Multi-Domain Operations in NATO’, The Three Swords Magazine, nr 37.
[xx] Se for eksempel U.S. Marine Corps (2022) ‘Force Design 2030. Annual Report 2022’, 23. mai; Michelle Macander og Grace Hwang (2022) ‘Marine Corps Force Design 2030: Examining the Capabilities and Critiques’, Critical Questions, Strategic and International Studies, 22. juli; U.S. Marine Corps (2021) ‘Distributed Operations (DO)’, 2. august; U.S. Air Force (2022) ‘Agile combat employment’, Air Force Doctrine Note 1-21, 23. august; Charles Q. Brown, Jr. (2020) ‘Accelerate change or lose’, august.
[xxi] Charles Q. Brown, Jr. (2020) ‘Accelerate change or lose’, august, s. 6.
[xxii] Se for eksempel Jarle Bugge Nergård (2009) Innføringen av luft-til-bakke kapasitet i Luftforsvaret: Et resultat av strategisk planlegging?, Masteroppgave ved Forsvarets høgskole.
[xxiii] Med “andre aktører” tenker jeg spesielt på United States Marine Corps, US Navy, Royal Navy og Royal Air Force. Men andre aktører er også interessante, for eksempel samarbeid med Tyskland innen ubåt og P-8.
[xxiv] Jeg er overbevist om at Sjef FOH ikke har noen innvendinger mot at Luft og Sjø sørger for tettere fellestaktisk samvirke mellom de plattformene som har langtrekkende presisjonsvåpen.
Foto: F-35 kampfly overflyr Sjøforsvarets fregatt, KNM Otto Sverdrup, for å samtrene på åpent hav. Kristian Torske / Forsvaret
