A2/AD: keiserens nye klær og teknologifestningens oppkomst

Simon Källman -
The greatest trick the devil ever pulled was convincing the world he did not exist.
- Verbal Kint i filmen «The usual suspects»

Alfred Thayer Mahan og Julian Corbett, de to mest sentrale teoretikerne innen sjømakt, mente hhv. at sjømaktens prinsipper endrer seg lite til tross for teknologisk utvikling (Mahan, 1890, s. 8-9), og at bruk av sjømakt alltid skal sikre sjøkontroll (Corbett, 1911/2005, s. 92). Ved å støtte seg på disse to teoretikerne kan man undersøke utviklingen av oppgavene til dagens sjømakt i takt med teknologisk utvikling. Russland hevdes å drive områdesnektelse med ny våpenteknologi, Anti-Access/Area Denial (A2/AD), i sine interesseområder. Denne artikkelen vil argumentere for at A2/AD et vestlig begrep brukt for å belyse svakheter i eget forsvar: A2/AD-konseptet er nemlig en logisk utvikling av sjømakten og det kan være farlig å anse dette som en sjømilitær revolusjon

Mange sjøoperative og taktiske prinsipper kan hevdes være tidløse: de skal være rettet mot et fysisk mål (Vego, 2009, s. II-45) og de skal lede til avgjørende seier i samvirke med øvrige forsvarsgrener (Van Creveld, 2008, s. 171; Corbett, 1911/2005, s. 16). Det er derfor vanskelig å kategorisk påstå at teknologisk utvikling har ført til en sjømilitær revolusjon. Derimot har dynamikken i det internasjonale systemet, under visse tidsperioder, ført til at virkeligheten er neglisjert på en måte som åpner for svakheter i vestens sjømakt. Artikkelens natur er altså konstruktivistisk med innslag av kritisk diskursstudie, hvorfor jeg i tråd med denne disiplinen velger å ikke definere begreper eksplisitt. Begrepene gis mening gjennom forståelse av problemstillingens delelementer i en konstitutiv prosess (Jäger & Maier, 2016, s. 117; Wodak & Meyer, 2015, s. 7, 14). Analysen avgrenses til Russlands adferd i Østersjøen og Barentshavet.

Putin offentligjorde en rekke nye våpen i 2018.

A2/AD – historiens hevn til de minnesløse

Militære ledere tolker historiske kilder i den retning som passer deres agenda. Horatio Nelson har blitt tilskrevet sitatet «A ship is a fool to fight a fort». I følge historikeren Larrie D. Ferreiro er det derimot den britiske sjøforsvarssjefen Admiral John Arbuthnot Fisher som attribuerte sitatet til Nelson (Ferreiro, 2016, s. 856). Fisher hevded nemlig at Nelson var inkonsekvent siden han gikk til angrep på danske bastioner med flåten sin under slaget ved København i 1801. Med dette mente Fisher at sjefer kan endre seg når nye fakta fremstår før beslutninger tas og brukte argumentet for å underbygge sine flåtereformstiltak som gikk imot den stående sjømaktsdoktrinen (Ferreiro, 2016, s. 856). Han ville reformere marinen til å bruke torpedoflotiljer for beskyttelse av hjemkysten og raske kryssere til å beskytte handelsrutene (Murphy & Yoshihara, 2015, s. 19). Noen år senere gjenbrukte Fischer Nelson-sitatet, men denne gang med opprinnelig betydning. Under 1VK advarte Fischer den Britiske krigsledelsen mot å bruke Royal Navy til å forsere de befestede Dardanellene for å slå Ottomanene (Ferreiro, 2016, s. 856).

Fisher brukte dermed sitt eget fabrikkerte sitat ved flere anledninger til å underbygge egen agenda. Han brukte en taktisk «lov» for å motivere organisasjonsreformer i 1906og han brukte samme kunstige «lov» når han ønsket å ikke gjøre et taktisk mottiltak under første verdenskrig. I A2/AD -diskusjonen må vi stille spørsmålet om hvorvidt vi i dag bruker et selvoppfunnet begrep – A2/AD - for å finansiere ny teknologi og «gold plating» i stedet for å utvikle vår operasjonskunst?

Uavhengig av «fortprinsippets» opprinnelighet er det et verdifullt poeng i å hevde at et skip kan ha dårlige forutsetninger mot et fort. Dette så den tyske Marinen 9. april 1940, da det 50 år gamle Oscarsborg senket en toppmoderne krysser (Forsvarsdepartementet, 1940). Under den kalde krigen basertes nordisk maritimt invasjonsforsvar seg på kombinasjonen av kystartilleri og kystforsvarsflåte (Penttila, 1991, s. 119, 145; Tamnes, 2015, s. 386).  Det som vi i dag kan betrakte som et fort ser bare annerledes ut enn det gjorde på Nelsons eller Fishers tid.

Russlands militære fordel sammenlignet med andre land er en fordelaktig strategisk gruppering (Weitz, 2014). Russlands fordel i militære operasjoner er landets størrelse. Forenklet kan vi si at det som er regionalt eller lokalt for Russland, er globalt for andre. Russiske baser i fredstid er tilstrekkelige for å starte og føre en krig i interesseområdene uten store behov for å omgruppere langtrekkende våpensystemer (Westerlund et al., 2019, s. 63-70). Marinen kompletterer dette med fleksibilitet, for eksempel med mobile Kalibr-missil batterier og overvåkningsevne, for å skape overlappende kystforsvarssoner. Denne tilnærming har tradisjonelt vært fellesoperativ fra Sovjetunionens tider (Angstrom & Widén, 2005, s. 238; Till, 2004, s. 158). Sovjetisk-russisk strategisk kultur viser en klar kontinuitet i bruk av maritime styrker som støtte til landoperasjoner, grunnet landets historiske erfaring om landoperasjoner som forsvarets største hjørnestein (Gorshkov, 1977, s. 272; Gray, 1999, s. 63; Herrick, 1988, s. 35, 58-59). Dette utgjør den moderne og teknologisk tilpassede versjonen av «festningen», som beskytter Russisk og utfordrer andre aktørers sjømakt på russiske interesseområder.

Russland har tradisjonelt hatt ildkraft rundt sine baser. Sovremennyi- og Neustrashimyi-klassene har i titalls år, med sine luftverns- og sjømålsmissilsystemer, utfordret nabolandenes maritime styrker fra «stand-off» -avstand (Dalsjö, Berglund & Jonsson, 2019, s. 15). Under den kalde krigen kunne Østersjøflåten iverksette sjønektelse med denne type mobile enheter, det vil si at flåten kunne hindret motstanderen fra å bruke sjøen til operasjoner. Konvensjonelle ubåter og mineleggerkapasitet har vært russiske sjønektelsesverktøy siden andre verdenskrig. Bastionmodellene på Kolahalvøya og i Kaliningrad er en tradisjonell måte å nekte NATOs mobilitet til sjøs, gjennom kombinasjon av disse virkemidler (Frühling & Lasconjarias, 2016, s. 103).

Tilbaketrekkingen av russiske militære ressurser fra Østersjøen ble iverksatt raskt etter Sovjetunionens kollaps. Mengden ubåter i Kaliningrad gikk ned fra 42 til 2 og overflatefartøy fra 450 til 190, hvor de fleste var mindre fartøy (Frühling & Lasconjarias, 2016, s. 104). På Kola var dynamikken en annen, da atomubåtene fortsatt hadde sin base der, med tilhørende beskyttelseskapasiteter. I Nordflåten redusertes ubåtene fra 140 i 1991 til 39 i 2013, hvorav de fleste egentlig ikke var operative (Zysk, 2015, s. 556). Russland ble ikke sett på som en revisjonistisk stat og etter den kalde krigen så den vestlige verden derfor ingen trussel i Østersjøregionen. Storkrigens skygge var borte selv om de samme gamle våpen- og radarsystemene fantes til stede i Kaliningrad (Dalsjö et al., 2019, s. 23). De teknologiske forutsetningene for sjønektelse fantes men Vesten valgte å ikke være oppmerksom.

Med bakgrunn i historiske eksempler kan man argumentere for at Russisk nektelse er pragmatisk og fellesoperativ. De benytter sammensatte effekt av både styrker og våpensystemer i alle domener (Frühling & Lasconjarias, 2016, s. 104, 106-107). Man kan se kontinuitet og endring i russisk-sovjetisk maritim teori gjennom inndelingen i «den gamle skolen», «den moderne skolen» og «den sovjetiske skolen» (Herrick, 1988, s. 281). Den gamle skolen, som dominerte i perioden 1917-1932 og fokuserte på store slagskip for å ødelegge motstanderen til sjøs eller iverksette en blokade (Åselius, 2005, s. 13). Den moderne skolen (1928-36) argumenterte for bruk av en lett kystflåte, ubåter som offensiv kapasitet og fellesoperasjoner med luftmakt – i hovedsak for å nekte motstanderens sjøblokade og hindre landinger på den sovjetiske kysten (Herrick, 1988, s. 282). Senere ble også større skip aktuelle i den moderne skolen (Åselius, 2005, s. 14). Den sovjetiske skolen kombinerte den gamle og den moderne skolen for å oppnå en balansert marine som motpol til USA. Den sovjetiske skolen var primært defensiv, med prioritet på kystnære overflatefartøy. Offensiv kapasitet besto av ubåter og fly, som skulle hindre maktprojeksjon over verdenshavene mot Sovjetunionen (Åselius, 2005, s. 13). Selv om Stalin i sin tid ville ha en blåhavsmarine som maktsymbol, ble rustningsprogrammene og doktrinen basert på den sovjetiske skolen (Åselius, 2005, s. 13). Sergei Gorsjkov, som var sjef for den russiske marinen 1956-85, hadde sterke preg av den sovjetiske skolen i sin tenking (Gorshkov, 1977, s. 276-279; Herrick, 1988, s. 273-276).

For å undersøke hvordan Russland driver sjønektelse i dag, må vi derfor se på mer enn bare missilsystemer. I Østersjøen har den russiske marinen en mengde våpensystemer som kan komplettere hverandre i nektelsesarrangementer. Disse er sammensatt av mobile landbaserte systemer, sjøminer, luftvernsmissilsystemer og sjømålsmissiler (Frühling & Lasconjarias, 2016, s. 104-108). Empiri tilsier at A2/AD ikke er et Russisk begrep, men har sneket seg inn i europeisk diskurs fra USA (Giles & Boulegue, 2019, s. 23; Raitasalo, 2020). Jeg hevder at den russiske måten å bygge kombinert våpenkapasitet peker på en konstitutiv evolusjon av tradisjonell fellesoperativ praksis, i tråd med den sovjetiske skolen (Herrick, 1988, s. 272-273). I denne praksisen er det tradisjon å ha overlappende radar- og missilrekkevidde i luft og på sjøoverflaten, nektelseskapasitet ved ubåter og sjøminer under vann, og alt dette kombinert med landbaserte angrepsstyrker og rakettartilleri. Denne måten å bygge «bastioner» på Kola og i Kaliningrad var praksis under den kalde krigen (Dalsjö et al., 2019, s. 25).

Det er logisk at Russland etter Sovjetunionens kollaps beskyttet sine bastioner, selv om militære styrker i disse garnisonene ble mindre med tiden. Til beskyttelsen brukte man de våpensystemene som var tilgjengelige. Forskjellen mellom Kola og Kaliningrad var at Kola-bastionen inneholdt de strategiske andreslagsevnene som var tenkt til å bruke som gjengjeldingsvåpen mot et eventuelt amerikansk angrep under den kalde krigen (Eggen, 2016, s. 35). Selv om den amerikanske maritime strategien ikke lenger baserte seg på å sende flere hangarskipsgrupper mot Kola-bastionen (Frühling & Lasconjarias, 2016, s. 105), kan man argumentere for at det ikke er grunn til å tro at Russland ville svekke sin evne til å avverge denne type operasjoner.

Primakovs doktrine, med mål om å skape en multipolar verdensorden og gjøre motstand mot amerikansk innflytelse i Russlands naboland, viser at Russland siden midten av 1990-tallene har vært berett på å bruke militærmakt (Zysk, 2015, s. 558). Hvordan det er mulig at man i dagens vestlige sikkerhetsdiskurs ser russisk optimalisering av våpenteknologi for å iverksette områdesnektelse som en overraskelse, er forbløffende. Enda mer overraskende er det når den russiske metoden for beskyttelse av bastioner, som på en tradisjonell måte søker å hindrer NATO manøverrom ved hjelp av sjønektelse, utløser debatt om behov for nye strategier i NATO. Sjønektelsen Russland potensielt kan drive baserer seg på langtrekkende luftverns- og sjømålsmissilsystemer (Giles & Boulegue, 2019, s. 24). På grunn av usikkerhet hva gjelder målangivelse og -identifisering av mål med disse våpensystemer (Nielsen, 2019), er det viktig å skille mellom hva Russland har evne til å utføre i praksis, og Russland vil at dets motstandere skal tro.

Parallelt med NATO sitt fokus på nasjonsoppbygging i Midtøsten på 2000-tallen og ikke på forberedelser til en mellomstatlig krig, utviklet Russland nye kystforsvarssystemer for å beskytte sin «festningsflåte» (Dalsjö et al., 2019, s. 23-24). Systemer som S-400, Bastion-P og Bal ble utviklet (Dalsjö et al., 2019, s. 33-34) og når Putin talte i München 2007 holdt verden pusten til at Russland så USA og NATO som sin fiende (Shanker & Landler, 2007). På dette tidspunkt var allerede luftvernsystemet S-400 og kystbaserte systemer som Bal, Kalibr og Oniks operasjonelle, og Bastion-P (som bruker Oniks-missilet) under utvikling. Svakheter i vestlige militærmakter kan forklares ved å tilskrive Russland et «nytt» konsept og en «ny» strategi: A2/AD (Giles & Boulegue, 2019, s. 25; Hughes Jr, 2018, s. 218-219). I stedet for å være paranoide og tro at Russland hadde et nytt teknologisk-operasjonelt revolusjonerende maritimt konsept, hadde man kanskje fått mer ut av å analysere hva Russland førsøker å oppnå. Disse målene ser Russland ut til å nå ved bruk av nye våpensystemer i kombinasjon med tradisjonelle miner og ubåter.

Med bakgrunn i ovennevnte er min første delkonklusjon at den russiske utviklingen av luftverns- og sjømålsmissiler med overlappende rekkevidde er en logisk utvikling for å utfordre USA og NATO. Dette har Russland gjort i titalls år. Med bakgrunn i dette argumenterer jeg for at dagens russiske maritime praksis kan forstås som en fortsettelse på den sovjetiske skolen. Hensikten med de nye våpensystemene er åpenbart å utgjøre en «festning» som kan beskytte Nord- og Østersjøflåtens overflatefartøy heller enn områder lenger ut fra kysten. Noen total sjønektelse kan Russland ikke oppnå med disse systemene, grunnet mangel på målvisnings- og identifiseringskapasitet. I neste del skal jeg drøfte årsaken og mottiltak til dette.

Avfyring av russisk Oniks missil i 2018 

Den russiske «festningen» og NATOs blåhavsmariner

Operasjonsanalysen vektlegger oppnåelse av avgjørende tilstand (Decisive Condition, DC) (NATO, 2013, s. 4-52 - 54-55). En DC defineres som «en kombinasjon av tilstand, effekter eller en spesifikk nøkkelhendelse, kritisk faktor eller funksjon, som når den nås muliggjør at  sjefer oppnår en tydelig fordel over en motstander eller å bidra materielt for å oppnå et operasjonelt mål» (NATO, 2013, s. L-2). Russiske operasjoner planlegges neppe med denne tilnærming, men man kan bruke den for å forstå landets strategiske mål og deres delelementer.

Keir Giles analyserer gapet mellom hva russiske systemer kan få til og det man i Vesten tror om deres kapasitet (Giles & Boulegue, 2019, s. 23-24). Med bakgrunn i denne logikken kan man anta at Russlands strategiske mål er å nekte NATOs manøverfrihet og forsterkingskapasiteter i Baltikum, Polen og Norge (Giles & Boulegue, 2019, s. 24; Holst-Pedersen Kvam, 2020, s. 1-2). Nektelsen skal gjøres på land, i luften og til sjøs. Det som man i dag tilskriver som A2/AD kan så ses på som en moderne tilpasning på et tradisjonelt defensiv arrangement (Strømmen, 2017, s. 27), men dette kan allikevel bety bruk av offensiv taktikk. Et eksempel på taktisk offensiv er å gruppere frem nektelsesvåpensystemer til Finnmark, Gotland eller Åland (Giles & Boulegue, 2019, s. 28). Teoretisk sett kan man koble dette til Corbett sitt syn på at sjøkontroll sjelden er fullstendig, og de nye russiske våpnene er et tegn på ambisjoner til å nå paritet med USA billigst mulig. Utgangspunkt i dette kapittelet er at NATOs hangarskipsgrupper gir offensiv slagkraft i en «ferdig pakke», som bidrar til å etablere tidsbunden sjøkontroll for å få inn allierte forsterkninger over Atlanteren.

Årsaken til at Russland plasserer sine langtrekkende presisjonsvåpen rundt flåtebasene virker logisk. De vil beskytte marinen, som har en begrenset kapasitet – altså opprettholde en «festning» (Holst-Pedersen Kvam, 2020, s. 2). Med disse kombinerte midlene vil de sikre sjøkontroll og tidvis etablere sjønektelse. Den defensive delen av Russisk militærdoktrine bygger på det evige narrative om et omringet Russland. Problemet er at den strategiske defensiven, fra et småstatsperspektiv, får en taktisk offensiv art hvor utviklingen av bastionforsvarene bygger på en logikk der den beste måten å beskytte kjernelandet på er å utvide territoriet for å forsvare seg (Giles & Boulegue, 2019, s. 26). Hvorvidt dette truer blåhavsmariner og hangarskipsgrupper er et annet problem som må drøftes, fordi det påvirker alliansens evne til maktprojeksjon og troverdigheten av utvidet avskrekking (Pothier, 2017, s. 74; Till, 2004, s. 218-219). Sett opp mot sjømaktsteori er dette et tegn på kontinuitet fra den sovjetiske skolen og Gorsjkov, som ville bruke ubåter offensivt for å nekte NATOs hangarskipsgrupper fra å projisere makt mot sovjetiske kyster (Gorshkov, 1977, s. 280-281; Herrick, 1988, s. 273).

Et teknologisk fortrinn som Russland hevdes ha over USA er hypersoniske våpen. Etter å ha introdusert det nye Avangard-missilsystemet hevdet Vladimir Putin at Russland har et våpen som ikke kan avverges (Sandberg, 2020). Selv om et våpen med en hastighet over Mach 5 er vanskelig å stoppe, er det ikke sannsynlig at det kan brukes mot fartøy til sjøs. Missilet kan manøvrere for å unngå mottiltak, men det kan ikke søke seg til bevegelige mål. Derimot sier eksperter at våpenet sannsynligvis kan brukes mot antimissilsystemer, som forberedelser for et andreslagsangrep (Kofman, 2020a).

Hypersoniske våpens manøvrering i høy hastighet resulterer i tap av energi, hvilket leder til mindre rekkevidde. Hypersoniske våpen gis i offentlig debatt en stor fordel ved lav deteksjonstid som gir en lav reaksjonstid for forsvareren. Her må man huske at de radarer som oppdager missiler sjelden sitter fastkoblet i målet for missilangrepet, men er strategisk plassert rundt jorden (Oelrich, 2020, s. 40). Det er allerede noen tegn på at det amerikanske THAAD-systemet, som virker i grensesnittet til atmosfæren, kan være effektivt mot hypersoniske våpen (Oelrich, 2020, s. 40). Et prosjektil som beveger seg i Mach 10 har en svingradius på omtrent 680 kilometer (Oelrich, 2020, s. 38), hvilket ikke er smidig nok for å manøvrere mot et bevegelig fartøy på sjøen. Grunnet dette argumenterer jeg at hypersoniske våpen ikke fungerer mot bevegelige mål og derfor ikke skal ses som sjømålsmissiler i A2/AD-debatten.

S-400/S-500 -systemet er Russlands mest potente luftvernsystem. Det har en rekkevidde på 400 kilometer og skal potensielt kunne avverge kryssermissiler og kampfly som opererer fra hangarskip. Mot manøvrerende mål vurderes S-400 sin effektivitet være omtrent 40 km. Russiske eksperter vurderer at en sannsynlig effektiv rekkevidde mot en gammel og ikke stealth-kapabel Tomahawk i lavflymodus er 24 - 36 km (Dalsjö et al., 2019, s. 17-18). Hvordan den missiltypen S-400 skal angripe kampfly med kan finne sitt mål er avhengig av flyets type, men teoretisk maksimumrekkevidde er neppe å regne med i dette fallet heller. Russisk strategisk defensiv ivaretar problematikken med disse «fjernblinde» systemer og er derfor ikke basert på «bobler» som garanterer ødeleggelse av det som entrer (Kofman, 2020b).

Lavt flyende Kalibr- og Oniks-sjømålsmissiler har en rekkevidde på hhv. 640 og 350 km. Dette er en teoretisk rekkevidde for et missil som flyr i en rett bane, uten manøvrering. For å ha et mål må disse missilene få en målvisning fra en radar eller en annen sensor. Bastion-P kan ikke se mål utenfor radarhorisonten, som ved sjønivå er 40 km (Dalsjö et al., 2019, s. 34). For et mål som er 41 meter høyt, som for eksempel Nimitz-klassens hangarskip ekskludert antenner og master, er radarhorisonten 77 km med en sensorhøyde på 150 meter. For å finne mål på 500 kilometers avstand trenger Russland etterretningsfly på 13 kilometers høyde. Normalt gjøres målvisning med helikopter type Ka-32, som gir en radarhorisont på 320 kilometer ved maksimal flyhøyde 5000 meter. Bruk av disse luftbårne sensorene forutsetter luftherredømme på en gitt avstand fra hangarskipsgruppene. Dette kan være lettere å drøfte i teorien enn å gjennomføre i praksis. For å kunne ses som «hangarskipsdrepere» må A2/AD-systemene altså utvide sine sensorer innenfor rekkevidde for våpen, fly og sensorsystemer på hangarskipsgruppene. I en slik situasjon oppstår det en konkurranse mellom sensorer, ikke bare våpen. Det er den som har best sensor- og K2-systemer som kan angripe effektiv først (Hughes Jr, 2018, s. 293-294; Nielsen, 2019). Elektronisk og satellittbasert etterretning kan sannsynligvis støtte russisk målvisning, men dette drøftes ikke i denne oppgaven med bakgrunn i informasjonens sikkerhetsgradering.

A2/AD-konseptet medfør at man må akseptere en høyere risiko enn tidligere. Hvis alternativet er at forsterkinger ikke kan nå inn til Baltikum, må man vurdere hvorvidt risikoen er akseptabel. Noen militærteknologisk revolusjon kan A2/AD ikke hevdes utgjøre, hvis det bare dreier seg om risikovurderinger. Dersom dette kunstige begrepet derimot er tatt i bruk for å unngå ubehagelige risikovurderinger kreves vurderinger vedrørende alliansens formål.

Russland frykter at USA og NATO skal militarisere verdensrommet. Bruk av satellitter for overvåking, og i fremtiden også for å levere våpeneffekt, er et teknologisk fortrinn som USA kan utnytte seg av for å gjøre russiske våpen irrelevante (Elliatt, 2019). Dette er et teknologisk motmiddel til A2/AD-våpnene, som er en typisk amerikansk tilnærming å takle egne taktiske problemer (Hughes Jr, 2018, s. 23-24). Det finnes allerede anbefalinger om felles finansiering for å iverksette teknologiske mottiltak (Giles & Boulegue, 2019, s. 33). Men spørsmålet er om man trenger en så dyr løsning? Alternative løsninger er å se til det man i Europa en gang var overlegne på: operasjonskunst. Det er ingen behov å ødelegge våpensystemer, hvis man med indirekte tiltak kan hindre bruk av dem.

Grunnet Russlands behov for en god påvirkningskjede fra sensor, over kommando-, kontroll og kommunikasjonssystemer til våpen, kan man i en tradisjonell center of gravity (COG)-analyse identifisere kritiske sårbarheter her (Gressel, 2020). Signalforstyrring, radarforstyrring og operasjonell manøver kan hindre bruken av langtrekkende våpen (Hughes Jr, 2018, s. 26, 29). Bruken av internasjonale spisskompetanser, som ubåter, cyberkapasiteter, overvåkingsfly og spesialstyrker i multi-domene operasjoner kan gjøre Russiske våpen irrelevante (Heren, 2020, s. 53; Jux, 2020, s. 68-69). Tyske, nederlandske, norske og svenske ubåter hevdes å være overlegne sin konvensjonelle russiske motparter. Dette er bare et av domenene som vesten dominerer teknologisk, men fremfor alt har et taktisk fortrinn i. Det fortrinnet må man bruke for å gjøre forskjell. Ved å kombinere operasjonell tenking i alle domener, vil det være mulig å ødelegge russisk kapasitet til målanvisnings og dermed redusere effekten av presisjonsvåpen.

Oppsummering og konklusjoner

Gentlemen! We have run out of money. Now we must think.
- Sir Ernest Rutherford

Yitzhak Klein belyser godt problematikken med ny militær fagterminologi. Han sier at det er farlig å forsøke å forkaste strategisk kultur for å ivareta militærfaglige trendbegreper, som ofte viser seg ha et ganske kort liv (Klein, 1991, s. 14). Denne artikkelen påstår at A2/AD er slikt begrep. Et begrep vi nå bruker for å forklare egne svakheter og forklare et krampaktig fokus på teknologiske løsninger, i stedet for å tenke smart.

I 50 år brukte USA hangarskipsgrupper som et teknologisk-operasjonelt fortrinn mot sine fiender. Det er logisk at Russland har følt seg tvungent til å utvikle et mottiltak til dette, for å minimere trusselen mot seg selv. Det som fungerte har ikke blitt utviklet for å beholde fortrinnet, men det synes plutselig overraskende at Russisk våpenteknologi nå har hangarskipsgruppene lagt ut til sjøs. Det ble behov å knytte sammen enkelte våpensystemers kapasiteter og forklare at bruk av disse baserer seg på en spennende og skummel «A2/AD» -strategi eller -doktrine. Dette mektige A2/AD skal man ikke angripe, fordi det er teknologisk overlegent. Jeg konkluderer at de vestlige teknokratene nå ser teknologiutvikling som det eneste motmidlet til dette problemet som er rettet mot deres svakheter.

Basil Liddell Hart, Alexander Svetjin, Vladimir Triandafillov og Mikhail Tukhatsjevskij var alle opptatt av å utvikle operasjonskunst, for å få taktiske tiltak til å gi strategisk verdi. De brukte en indirekte tilnærming til å drive fienden til kollaps, med bakgrunn i at det avgjørende slaget ikke lenger synes å være oppnåelig. Amerikansk strategisk kultur vektlegger teknologi som en løsning til all militær problematikk, i tillegg til at den ser krigen som en stor strid i stedet for en rekke operasjoner. Jeg konkluderer ut fra empirien i denne oppgave med at A2/AD-terminologien hindrer oss fra å tenke, det vil si å finne en operasjonell løsning på et operasjonelt problem i projeksjon av sjømakt. Ut fra dette konkluderer jeg med at A2/AD ikke er en sjømilitær revolusjon, men en misvisende forklaring på kontinuitet i russisk utvikling av våpen som brukes på en tradisjonell måte.

Selvfølgelig har de nye russiske våpnene hevet risikonivå. Men hvis man ikke tør å navigere under risiko i en eksistensiell krise, bør man nok vurdere hvorfor de allierte har sine flåter i det hele tatt. Russland bygde opp sin presisjonsvåpenevne mens den vestlige verden ikke så landet som en trussel etter Sovjetunionens kollaps. Dette på tross av at Russland, siden freden i Westfalen, alltid har beveget seg bort fra internasjonale spilleregler. Det er pinlig treffende å se tilbake til Verbal Kint: det største trikset djevelen noensinne trakk var å overbevise verden om at han ikke eksisterte.

Foto: Fokus 2020 (Forsvaret)

Artikkelen er basert på et arbeidskrav i sjøoperativ fordypning på stabsstudiet 2020.

Bibliografi

  • Angstrom, J. & Widén, J. (2005). Militärteorins grunder. I: Försvarsmakten.
  • Corbett, J. S. (2005). Some Principles of Maritime Strategy. London, Storbritannia. Hentet fra http://www.gutenberg.org/files/15076/15076-h/15076-h.htm#Page_91 (Opprinnelig utgitt 1911)
  • Dalsjö, R., Berglund, C. & Jonsson, M. (2019). Bursting the Bubble? Russian A2/AD in the Baltic Sea Region: Capabilities, Countermeasures, and Implications.
  • Eggen, K.-A. (2016). Explaining Continuity and Change in Russian Security Policy: A Case Study of Russia’s Approaches towards the Nordic Region in the context of the Ukraine Crisis.
  • Elliatt, H. (2019, 5.12.2019). Putin fears the US and NATO are militarizing space and Russia is right to worry, experts say. Hentet 12.2. 2020 fra https://www.cnbc.com/2019/12/05/nato-in-space-putin-is-worried-about-the-militarization-of-space.html
  • Ferreiro, L. D. (2016). Horatio Nelson Never Wrote" A Ship's a Fool to Fight a Fort"; It Was Jackie Fisher Who Invented the Attribution. JOURNAL OF MILITARY HISTORY, 80(3), 855-856.
  • Forsvarsdepartementet, O. f. (1940). Vaktjournal 27. mars – 10. april 1940 (RAFA-4479 Forsvarsdepartementet, Oscarsborg festning.). Arkivverket. Hentet fra https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/norges-dokumentarv/vaktjournalen-fra-oscarsborg-9.april-1940
  • Frühling, S. & Lasconjarias, G. (2016). NATO, A2/AD and the Kaliningrad Challenge. Survival, 58(2), 95-116.
  • Giles, K. & Boulegue, M. (2019). Russia's A2/AD Capabilities: Real and Imagined. Parameters, 49(1/2), 21-36.
  • Gorshkov, S. G. (1977). The sea power of the State.
  • Gray, C. S. (1999). Modern strategy Oxford University Press Oxford.
  • Gressel, G. (2020, 13.2.2020). The sanctions straitjacket on Russia’s defence sector. Hentet 13.2. 2020 fra https://www-ecfr-eu.cdn.ampproject.org/c/s/www.ecfr.eu/amp-article/commentary_the_sanctions_straitjacket_on_russias_defence_sector
  • Heren, H. (2020). Multi-Domain Operations: Inconceivable! Journal of the JAPCC, 29, 48-53. Hentet fra https://www.japcc.org/wp-content/uploads/JAPCC_J29_screen.pdf
  • Herrick, R. W. (1988). Soviet naval theory and policy: Gorshkov's inheritance Naval War College Press.
  • Holst-Pedersen Kvam, I. (2020). Den russiske marinens evne til kystnær maktprojeksjon - Implikasjoner for Bastionforsvaret. Necesse. https://hdl.handle.net/11250/2647802
  • Hughes Jr, C. W. P. (2018). Fleet tactics and naval operations Naval Institute Press.
  • Jux, A. T. (2020). NATO Training and Benefits of a Multi-Domain Approach to Targeting. Journal of the JAPCC, 29, 66-71. Hentet fra https://www.japcc.org/wp-content/uploads/JAPCC_J29_screen.pdf
  • Jäger, S. & Maier, F. (2016). Analysing discourses and dispositives: A Foucauldian approach to theory and methodology. Methods of critical discourse studies, 109-136.
  • Klein, Y. (1991). A theory of strategic culture. Comparative Strategy, 10(1), 3-23.
  • Kofman, M. (2020a, 16.1.2020). Beyond the Hype of Russia’s Hypersonic Weapons. Hentet 12.2. 2020 fra https://www.themoscowtimes.com/2020/01/15/russias-hypersonic-weapons-a68907
  • Kofman, M. (2020b, 28.1. 25.1.2020). Russian A2/AD: It is not overrated, just poorly understood. Hentet fra https://russianmilitaryanalysis-wordpress-com.cdn.ampproject.org/c/s/russianmilitaryanalysis.wordpress.com/2020/01/25/russian-a2-ad-it-is-not-overrated-just-poorly-understood/amp/
  • Mahan, A. (1890). The influence of sea power upon history, 1660-1783, Project Gutenberg eBook, release date 26 Nov. 2004.
  • Murphy, M. N. & Yoshihara, T. (2015). Fighting the naval hegemon: evolution in French, Soviet, and Chinese Naval thought. Naval War College Review, 68(3), 12-39.
  • NATO, S. (2013). Allied Command Operations Comprehensive Operations Planning Directive, COPD Interim V2. 0. I: Bryssel: Supreme Headquarters Allied Powers Europe.
  • Nielsen, A. P. (2019). Russia’s A2/AD strategy is a myth. MAST-Northern Coast conference. Hentet fra https://romeosquared.eu/2019/09/09/russias-a2-ad-strategy-is-a-myth/
  • Oelrich, I. (2020). Cool your jets: Some perspective on the hyping of hypersonic weapons. Bulletin of the Atomic Scientists, 76(1), 37-45.
  • Penttila, R. E. (1991). Finland’s Search for Security through Defence, 1944–89 Springer.
  • Pothier, F. (2017). An area-access strategy for NATO. Survival, 59(3), 73-80.
  • Raitasalo, J. (2020, 19.1.2020). Feature: EUROPEAN IAMD - It is time to burst the A2Ad bubble Hentet fra https://adbr.com.au/feature-european-iamd/
  • Sandberg, H. (2020, 2.1.2020). Nytt russisk våpen kan sannsynligvis ikke stoppes. Hentet 12.2. 2020 fra https://www.nrk.no/urix/nytt-russisk-vapen-kan-sannsynligvis-ikke-stoppes-1.14842717
  • Shanker, T. & Landler, M. (2007). Putin Says US Is Undermining Global Stability. New York Times, 11.
  • Strømmen, T. I. (2017). Ein strategi på leirføter. Necesse, Royal Norwegian Naval Academy.
  • Tamnes, R. (2015). Et lite land i stormaktspolitikken. Internasjonal Politikk, 72(03), 384-393.
  • Till, G. (2004). Seapower: A guide for the twenty-first century. London, Storbritania: Frank Cass.
  • Van Creveld, M. (2008). The changing face of war: Combat from the Marne to Iraq Presidio Press.
  • Vego, M. N. (2009). Joint operational warfare: Theory and practice Government Printing Office.
  • Weitz, R. (2014, 13.5.2014). Strategic Posture Review: Russia. Hentet 23.1. 2020 fra https://www.worldpoliticsreview.com/articles/13777/strategic-posture-review-russia
  • Westerlund, F. et al. (2019). Russian Military Capability in a Ten-Year Perspective – 2019. Stockholm, Sverige: Totalförsvarets Forskningsinstitut (FOI).
  • Wodak, R. & Meyer, M. (2015). Methods of critical discourse studies Sage.
  • Zysk, K. (2015). Forsvars- og sikkerhetspolitikken – nye muligheter, ny usikkerhet. I S. G. Holtsmark & P. Mankova (Red.), Naboer i frykt og forventning: Norge og Russland 1917-2014. Pax.
  • Åselius, G. (2005). The Rise and Fall of the Soviet Navy in the Baltic 1921-1941 Routledge.