På alle Forsvarets skoler lærer studentene at strategi er en fremgangsmåte for å nå mål. En av mine favoritter blant strategidefinisjonene, som jeg har laget selv, er at strategi handler om å finne en fornuftig balanse mellom (spesielt betydningsfulle) mål, midler og metde, ofte i en situasjon preget av konkurranse.
Om det ikke finnes aktiv motstand mot din måloppnåelse, knyttet til for eksempel kamp om de samme skattepengene, eller at noen har mål som er gjensidig utelukkende med dine, trenger du ingen strategi: «Strategy is required when others might frustrate one’s plans because they have different and possible opposing interests and concerns». Uten slik motstand holder det altså med en plan. Det er derfor vi holder oss med ferieplaner ikke feriestrategier. Uansett, strategi har med måloppnåelse å gjøre.
I Lawrence Freedmans store murstein av en bok om strategi, Strategy: A History, som jeg alt har sitert i fra, finner vi imidlertid at vår etablerte oppfatning om strategi er feil. Strategi bør handle om måloppnåelse, men gjør det i mindre grad enn vi tradisjonelt tror: «The picture of strategy that should emerge from this book is one that is fluid and flexible, governed by the starting point and not the end point.» Med andre ord, strategi preges minst like mye av hvor vi kommer i fra som av hvor vi vil. Jeg tror vi bør ha dette forholdet i bakhodet om vi ønsker å forstå Forsvarets håndtering av Forsvarsløftet.
I den mørke slagskyggen av krigen i Ukraina besluttet regjeringen å styrke forsvaret av Norge med 600 milliarder kroner de neste 12 årene. Til sammen gjør det at regjeringen vil bruke 1624 milliarder kroner på forsvar frem til og med 2036. Det er enorme summer. Med slike mål skulle man tro at Forsvaret raskt giret om og rigget seg til for å kunne bruke enorme summer, på en forsvarlig måte. Men det er ikke den melodien vi hører. Det er ikke hvor vi skal som styrer vår strategi, men hvor vi har vært. Og der vi har vært handlet det om å spare, effektivisere, kutte ned og gevinstrealisere. Alle i Forsvaret er oppdratt med at nedskjæringer og innstramminger er ansvarlig, mens forbruk og budsjettøkning er uansvarlig.
Alle som har tilbrakt litt tid i britiske romaner vet hvor viktig «a nice cup of tea» er. Som George Orwell skriver vil indisk te alltid få oss til å føle oss klokere, modigere og mer optimistiske. Det er derfor lurt å starte en krevende prosess med å sette over tevannet, men ikke alltid, ikke om stråtaket på huset ditt står i lys lue. Om naboen kommer brasende inn på kjøkkenet ditt og skriker at det er brann på taket, er det ikke hensiktsmessig å gå og sette over kaffekjelen uansett hvor modig teen gjør deg. Men stikker kulturen dypt nok, er det grunn til å tro at å gripe etter tekanna er det øyeblikkelige håndgrepet for ganske mange ur-briter, i alle situasjoner, rasjonelt eller ikke.
Er det et tilsvarende utslag av kultur, i dette tilfellet strategisk kultur, når vi ser at forsvarssjefens umiddelbare respons på at noen roper «brann, brann, brann» er å gå å sette over tekanna? Eller snarere å gi stallordre om at nå må vi stramme inn livreima. Det er jo det vi alltid har gjort om noe ubehagelig skjer. Det gjør oss klokere, modigere og mer optimistiske. Nå skal det spares, og spares skikkelig. Med andre ord: «Derfor vil det være harde prioriteringer i år.»
At briter fortrekker a nice cup of tea når det kniper, er ikke irrasjonelt i seg selv. Det kan være det, om stråtaket står i brann, men lysten på te er mer a-rasjonell enn irrasjonell. At noen foretrekker Metallica fremfor Lise Davidsen er ikke rasjonelt eller irrasjonelt, det er a-rasjonelt. Det handler ikke om nytte, måloppnåelse eller fornuft som sådan, men om følelser og smak.
Denne trangen til å sette over tekanna, det vil si å skjære ned, ‘prioritere’ og spare når det kniper, også når oppdraget er å bruke enorme beløp, kan også være en a-rasjonell impuls. Det handler om vaner, trygghet og tradisjon. Vi føler oss mest hjemme når livreima strammes inn. Men trangen til å spare kan åpenbart også være ytterst irrasjonell, om verden står i brann. Problemet er at vedkommende på vei til tekanna ikke selv ser at a nice cup of tea, eller kutt og gevinstrealisering, ikke er det situasjonen trenger. Vondt blir verre.
Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret
