Forsvaret har tradisjonelt prioritert høyrøstede, samarbeidsorienterte og utadvendte individer med sterk drivkraft, mens de mer stille og tilbaketrukne ofte kan bli oversett.
Som ekstrovert offiser har jeg ofte søkt etter likesinnede i karrieren. Jeg har også opptrådt som seg «hør og bør» ved å lire av meg i møter, vært utålmodig i prosesser, gått på talerstoler uforberedt og latt meg begeistre av de taleføre. En skal ikke se bort ifra at jeg også ubevisst har gitt den ekstroverte ett og annet fortrinn under min ledelse, noe jeg tviler på at jeg er alene om. Men med erfaring og utvikling på personlig plan, har jeg stadig tatt mer innover meg den mystiske, stille, noe tilbaketrukne og analytiske motparten av meg selv. Den introverte.
Så leste jeg boken «Stille» av Susan Cain. Som ekstrovert og lett distrahert, har det tatt sin tid lese den. Boken har utfordret meg til refleksjon, og jeg er overbevist om at dens budskap er svært relevant for oss som militære ledere.
Min påstand er at vi har en vei å gå, spesielt i Forsvaret, men sannsynligvis også i samfunnet ellers når det kommer til å anerkjenne og utnytte mer av den kraften som ligger i de introvertes egenskaper. Selv skjønte jeg kanskje dette først selv i stillingen som sjef for ett kull (klasse) ved Luftkrigsskolen, hvor halve kullet bestod av introverte, meget dyktige kadetter. Flere av disse Luftforsvarets fremtidige generaler.
Fra Moses til Harvard
Mange av verdens mest kjente ledere fremstilles som ekstroverte. Selv Moses, ofte referert som en stor leder, portretteres i filmer som en selvsikker og målrettet person. Men bibelen forteller oss i stedet om en usikker, introvert og meget sjenert mann, som overhodet ikke hadde lyst til å ta på seg oppdraget Gud gav han, og som prøvde å forklare at han ikke likte å tale foran mennesker. Kanskje fordi han var introvert?
Senere har reklamefilmer, idealer og helter blitt dyrket med ekstroverte såkorn. Selvhjelpsbøker gir deg oppskriften på suksess gjennom å bli mer ekstrovert, ikke tenke – bare gjøre! Ta sjanser, utfordre komfortsonen, bygg nettverk.
Store anerkjente utdanningsinstitusjoner som Harvard Business School tufter sin suksessformel på å formstøpe dominante, selvsikre, taleføre mennesker i fotsporene til store ledere og tidligere studenter ved skolen. Amerikanske presidenter, finansministere, borgermestere, toppledere i verdensdominerende selskaper føyer seg inn på den imponerende merittlisten til skolen. Her må du hive deg utpå i forelesningene. Fremføre presentasjoner med den største selvfølgelighet. Driste deg utpå i debatter. Delta aktivt i studentaktiviteter. Den ekstrovertes egenskaper skal framheves, mens den introvertes dysses ned. Minner meg for så vidt litt om en mindre anerkjent utdanningsinstitusjon her til lands. Gjett hvilken.
I Forsvaret forventer vi at våre ledere er snartenkte, verdiorienterte og robuste – selvsikre nok til å fatte effektive beslutninger når situasjonen krever det. De skal være modige, initiativrike, uredd og gode på å kommunisere. Våre ledere selekteres og utdannes ikke særlig ulikt HBS. Vi higer etter å gi og oppsøke tilbakemeldinger. På krigsskolene maner vi til presentasjoner, ordrebriefer, debatter og fremføringer. På tjenesteuttalelsen er terskelen for å be den introverte om å by mer på seg selv langt lavere enn den er for å be den ekstroverte om å slippe andre mer til. Fellesskapet foran individet! Selvsagt må det være slik tenker vi. Vi kan vel ikke ha sjenerte mennesker i strid som hvisker på slagmarken, eller bruker to timer på å ta vanskelige beslutninger.
Selvregulering: Når introverte kan skinne og ekstroverte lytte
Da Carl Jung utga boken «Psykologiske typer» i 1921, populariserte han begrepene introversjon og ekstroversjon som personlighetens grunnsteiner. Jung fortalte oss at introverte dras mot den indre verden av tanker og følelser, mens den ekstroverte dras mot en ytre verden av mennesker og aktiviteter. Femfaktormoddeller som eksempelvis «Big Five», hvor menneskers personlighet kokes ned til fem grunnleggende trekk, definerer derimot introversjon så ufullstendig som fravær av kvaliteter som selvsikkerhet og sosiale ferdigheter.
Selv om JTI og Big Five omtaler introversjon ulikt, er det likevel stor akademisk enighet om noen hovedtrekk som knyttes til ekstroversjon og introversjon. For eksempel stimuleres introverte av andre ting enn ekstroverte, introverte jobber gjerne grundigere og oppleves dermed mindre produktiv enn ekstroverte, og at introverte er mindre opptatt av statussymboler. Mens ekstroverte er mer opptatt av hva andre tenker om dem, har lettere for å raskt ta ordet under møter, eller danne relasjoner.
Å være sjenert blir ofte tolket dithen å være introvert. Det er ofte er en overlappende sammenheng mellom dem, men ingen bombastiske likhetstegn. Du kan faktisk være sjenert ekstrovert eller ikke-sjenert introvert. I tillegg finnes det da selvsagt sjenerte introverte, og ikke sjenerte ekstroverte. Ett tydelig fellestrekk mellom det å være sjenert og introvert, er at begge tilsynelatende kan sitte i et møte uten å si noe, og derav for den ytre verden oppfattes likt. Men der den mentale tilstanden til en sjenert ekstrovert gjør at hen ikke tør å si noe, skiller den rolig introverte seg fra dette ved at kan være overstimulert og ikke i stand.
Men man kan tilpasse og utvikle seg.
På samme måte som vi ekstroverte bør tvinge oss til å sitte i rolig ensomhet og lese en bok iblant, bør også introverte jobbe med å ta ordet i en forsamling. Det finnes ett (eller flere) ord for det, og som oftest brukes begrepet «selvregulering». Det vil si at noen mennesker kan ha lært seg til å tilpasse seg omgivelsene eller forventningene gjennom atferden de utviser. Ergo kan faktisk festens midtpunkt være introvert. Dette handler om personlighet og hvor «elastisk» den er. Teorien om variable trekk er derfor stadig mer anerkjent, og baserer seg på professor Brian Littles forskning. Han hevder at personligheten består av konstante trekk, som sameksisterer med variable trekk. Det er de sistnevnte du evner å regulere, og som gjør at en introvert flyver også kan lede et helt Luftforsvar.
Jo bedre du tilpasser deg, jo bedre er du sannsynligvis på selvregulering. Spørsmålet er bare om du faktisk bør gjøre det, når du bør gjøre det, og i hvor stor grad. Så langt har vi som regel forventet at introverte tilpasser seg ekstrovertes normer, og sjelden det motsatte.
Når gruppedynamikk hemmer
Mange introverte opplever å bli plassert i situasjoner som er designet for ekstroverte, som brainstorming og gruppearbeid. Dette er prosesser som ofte fremheves som kreative, men som forskning har vist kan være mindre effektive enn individuell refleksjon. Studier, som Solomon Aschs kjente eksperimenter, har vist at også gruppepress kan påvirke både individets valg og faktiske persepsjon av virkeligheten. Her skulle frivillige studenter gjennomføre en test hvor de skulle skille ut linjer av ulik lengde. 95% av alle studenter svarte riktig. Så plantet Asch skuespillere inn blant respondentenes grupper, som selvsikkert hevdet at feil linje var lengst/kortest, endte det opp med at fattige 25% svarte riktig på den samme testen. Med andre ord lot urovekkende 75% seg overtale til å peke ut feil svar som riktig, selv om de åpenbart mente noe annet.
Faktisk viser nyere forskning at individuelle prosesser fører til flere og mer gjennomførbare ideer enn brainstorming. Problemet med brainstorming kan ofte spores til tre hovedfaktorer: sosial unnasluntring, produksjonsblokkering og prestasjonsangst. Det er verdt å spørre om disse prosessene er mer tilpasset ekstrovertes behov for sosiale stimuli enn de er for reell problemløsning.
Som militær leder har jeg selv erfart hvordan brainstorming ofte favoriserer de mest taleføre og utadvendte deltakerne, mens de mer analytiske og reflekterte ofte blir overhørt. Jeg har sett situasjoner hvor introverte medarbeidere har levert de beste løsningene når de fikk tid og rom til å arbeide selvstendig. Dette understreker behovet for å tilpasse prosessene våre slik at vi henter ut det beste fra både introverte og ekstroverte i krevende situasjoner.
Til slutt vil jeg trekke fram hvordan vi ekstroverte også gjerne er langt mer belønningsorienterte enn de introverte. Det vil si at ekstroverte gjerne går mye lenger for å oppleve belønning. Dopamin gjør oss euforiske. Kokain og heroin stimulerer også til produksjon av dopamin. Dopamin stimuleres av opplevd belønning, og introverte er kort fortalt bedre til å regulere behovet for dopamin. Mens en introvert klarer å koble på fornuften, blir ekstroverte så gira av tanken på belønning, at de handler irrasjonelt for å få i gang euforien. De tar mer risiko, og er villig til å gjøre mer for å «vinne». Av samme grunn som casinoer og eiendomsmeglere derfor elsker de ekstroverte, burde Forsvaret være forsiktig med å gjøre det samme.
Fra støpeform til skreddersøm
Heller ikke jeg tror at en ekstremt sjenert introvert, med liten grad av selvregulering, er akkurat hva vi trenger i en militær lederrolle. Men at introverte innehar flust med egenskaper som kan gjøre de til eksemplariske ledere er jeg sikker på. Hvem vil vel ikke ha en grundig sjef, full av empati, evne til å se andre, som møter forberedt og ser folkene sine for hvem de er? Paradokset ligger i at når vi spør hva god ledelse innebærer, så henvises det ofte til egenskaper som helst sorteres inn under introvertes paraply. Evne til å lytte, bygge tillit og ta vare på folka sine er noen av dem. Disse lederne er ikke nødvendigvis de som blender deg først, underholder deg i lunsjrommet eller briljerer på opptakene.
Men for å få ut det beste fra både introverte og ekstroverte, er det også viktig at vi som organisasjon skaper en kultur som verdsetter begge typer ledelse. Vi kan starte med å justere seleksjonen vår, designe opptaksprosessen og kriteriene for lederprognose slik at introverte trekk også får positivt utslag der det er nødvendig.
Deretter kan vi trene tilbakemeldinger, gruppeprosesser og individutvikling i den retningen at vi heller fremhever den enkeltes styrker, fremfor å forsøke å tilpasse alle til en støpeform. Samtidig kan vi trene personlighetens elastitet slik at folka våre blir bedre på å tilpasse seg situasjonen, de ytre faktorene og oppdragets art. Ikke bare skal den introverte by mer på seg selv, eller tørre ta ordet i forsamlinger. Den ekstroverte skal også utvikle sin analytiske evne, tåle å jobbe alene og slippe til de rundt seg. Vi kan forsøke å gjennomføre operasjoner og daglig drift på en måte som i større grad utnytter hele mangfoldet av gode egenskaper både ekstroverte og introverte bringer med seg.
Først og fremst må vi som ledere og kollegaer lære å verdsette det introverte. Ved å anerkjenne både introverte og ekstrovertes styrker, kan vi skape en mer balansert og effektiv ledelse i Forsvaret.
Foto: Anette Ask/Forsvaret
