Denne artikkelen ble først presentert som "dagsepilog" under Luftforsvarets luftmaktseminar i 2017. Hensikten var å komme med en kommentar av innleggene underveis i seminaret og benytter seg derfor av et muntlig språk. Originaltittelen er: Om kampflyanalysen av 1975, anskaffelsen av F-35 og ideen om et 5. generasjons luftforsvar. Visjonen for det nye Luftforsvaret med F-35 ble omtalt som O25GL (Operasjonsoptimalisert Femtegenerasjons Luftforsvar).
La oss begynne med å reise litt i tid. La oss dra til 2050, om 33 år. Historikeren Isak Espenes, barnebarn av luftkrigsskolelegenden Øistein Espenes, som har fulgt i sin morfars fotspor, holder på å jobbe med bind seks av Luftforsvarets historie. Isak er i sin prime-time som historiker – det har blitt meg fortalt at de vanligvis er best når de er i slutten av 40-årene.
Bindet han skal skrive skal omhandle perioden 2015–2025. Å jobbe med såpass gammel historie, over 30 år tilbake i tid, er utfordrende, synes Isak. Spesielt slet han med årsaksforklaringene. Historikere har alltid jaktet på disse – hva var egentlig årsaken til det som skjedde? Det er vanskelig over 30 år etter at noe har skjedd å finne ut hvorfor. Han fant jo også bare biter av puslespillet, mye måtte han forsøke å tenke seg fram til.
Isak avdekket at luftforsvarsledelsen i tiden før innfasingen av F-35 satset stort på visjonen om et operasjonsoptimalisert 5. generasjons luftforsvar – på pent kortspråk het det visstnok 025GL. Han forsøkte å forstå hva dette var, hvor det kom i fra og hva det førte til.
Til en viss grad kunne han forstå og sette seg inn i begrepet operasjonsoptimalisert. Det hadde kommet inn da Per Egil Rygg hadde blitt generalinspektør for Luftforsvaret, generalen som kun fikk et par år i sjefsstolen og som døde altfor ung i 2016.
Rygg var åpenbart opptatt av at Luftforsvarets fokus på selve luftoperasjonene måtte sikres og forsterkes, derav begrepet operasjonsoptimalisering. Imidlertid virket det på Isak som om begrepet aldri festet seg skikkelig, per 2019 var det allerede helt borte.
Isak klarte ikke å identifisere en bestemt årsak til at begrepet ble borte, men kanskje forsvant det bare med Rygg? En annen mulighet var at det var en altfor åpenbar visjon. Hva annet skulle en forsvarsgren egentlig optimalisere enn selve kjernen i det den skal drive med – operasjoner? Et alternativt optimaliseringsområde fra perioden kunne ifølge Isaks tolkning ha vært økonomisystemet SAP, men det var neppe noe seriøst alternativ.
Den siste av de to årsaksforklaringene var det han til slutt falt ned på: Man kan ikke ha en visjon om noe som er for åpenbart, det drar ikke en organisasjon i noen retning som helst. Det var nok også derfor begrepet trolig bare hadde dødd hen.
Isak hadde imidlertid en tredje teori, og selv om den hadde kommet til ham en sen kveld han satt og jobbet, så kunne det faktisk være den egentlige grunnen. Kanskje var denne teorien vel lettbeint til å ta inn i en seriøs historiebok. Men han hadde fundert på om ikke begrepet rett og slett var for tungvint å uttale – OPERASJONSOPTIMALISERING lå ikke akkurat lett på tunga.
Et stykke ut på kvelden, etter velkomstdrink og to-tre glass rødvin på torskemiddagen på luftmaktseminaret var det trolig rent ut umulig å si. Tunga ville rett og slett ikke lystre. Isak klødde seg lenge i hodet når det gjelder dette generasjonskonseptet. Det var vanskelig å forstå hvorfor det hadde blitt så populært så hurtig? Det hadde jo kommet med anskaffelsen av F-35, siden det på den tiden ble benevnt et 5. generasjons kampfly. Samtidig var det et begrep som våpenindustrien hadde skapt.
En eller annen gang omkring 1990 hadde dette generasjonskonseptet knyttet til utviklingen av kampfly dukket opp for første gang. Begrepet manglet en sikker definisjon, men hadde blitt anvendt av blant annet Lockheed Martin når de selv skulle beskrive hvilke tekniske framskritt som kom med F-22 og F-35. Senere tok også eksempelvis US Air Force i bruk konseptet. Isak observerte at generasjonsbegrepet på denne tiden ble brukt om nærmest alt, ikke bare kampfly, det fantes også generasjoner av:
- Hovedkvarter
- Computere
- Mobiltelefoner
- Programmeringsspråk
- Spillkonsoller
- Sykdommen HIV
- Jordbruk
- Eiendomsmeglere
- Avrusningsprogram
- Antibiotika 11.Pokemons
- Pistolen Glock
- Mercedes Benz E-klasse – bare for å nevne noen …
Listen var nesten utømmelig! Det mest bemerkelsesverdige – og litt småtriste fenomen, syntes Isak – var at nesten alle disse tingene på samme tid var på 5. generasjons utviklingsnivå. Ja, både HIV, jordbruk, eiendomsmeglere, glock, antibiotika og kampfly hadde levd like mange generasjoner. Litt av en tilfeldighet! Isak var imponert over hvilken orden som folk på denne tiden måtte tro fantes omkring dem. Kanskje de trodde på en styrende kraft?
I 2016 hadde den norske luftforsvarsledelsen så begynt å anvende begrepet for å beskrive en av de uendelige omstillingene som hadde ridd Forsvaret som en mare fra slutten av den kalde krigen. Man begynte å snakke om at man skulle lage et 5. generasjons luftforsvar. Det var branding som det så pent het, men det kunne virke for Isak som om det i hvert fall i starten var branding nærmest uten innhold. Man kom opp med et fancy begrep, men uten at man egentlig visste hva det betydde eller hvor det skulle bringe forsvarsgrenen – kanskje med unntak av det famøse konseptet «framover». Isak fant ut at luftforsvarsledelsen i løpet av 2016 hadde slått disse to konseptene sammen.
I januar 2017 het det fra Luftforsvarets første kvinnelige sjef, den senere forsvarssjefen Tonje Skinnarland, at: «Vår visjon er et operasjonsoptimalisert femtegenerasjons luftforsvar.» [1] Isak satt altså der i 2050 og forsøkte å forstå. Han funderte på hvordan det hadde seg at et kommersielt konsept fra våpenindustrien, noe som var skapt for å selge fly, hadde sneket seg inn i en forsvarsgrens visjon og plandokumenter. Underlig. På grunn av samtidigheten i tid hadde han på et steg i sin analyse knyttet det til kvinnenes inntog i luftforsvarsledelsen – det hadde jo kommet med Skinnarland, i hvert fall fra den gangen hun ble stabssjef i 2016. Og konseptet ble jo videreført etter at hun ble sjef, ja i 2017 hadde de sågar benyttet et helt luftmaktseminar til å diskutere det, kun en og en halv uke etter utnevnelsen – noe slikt kunne neppe være tilfeldig! Men Isak hadde slått fra seg kjønn som forklaringsfaktor, de kvinnene som hadde ledet forsvarsgrenen senere hadde ikke fulgt opp dette generasjonskonseptet. Han hadde også forkastet tanken om at årsaken lå i at pilothegemoniet også falt på denne tiden.
Utnevnelsen av Skinnarland signaliserte egentlig en revolusjon knyttet til forsvarsgrenens kultur; nå kunne andre enn pilotene nå opp. Han hadde notert seg at den senere sjefen for den norske helikopterflåten, oberst Fredrik Kristiansen, da han var kadett ved Luftkrigsskolen i 2016, hadde skrevet en kritisk artikkel nettopp om det merkverdige fenomen at topplederskapet i forsvarsgrenen kun var reservert for en flygende elite. Kristiansens artikkel hadde helt sikkert funnet veien til datidens progressive forsvarsminister, den senere statsministeren Ine Eriksen Søreide fra Høyre, som handlet raskt og utnevnte en offiser med operativ erfaring fra Kontroll- og varslingsbransjen til ny sjef for Luftforsvaret. Og fra da av kunne Isak observere at topplederstillingene ikke lenger var forbeholdt piloter. Dette var det også samtidighet over – alt dette hadde skjedd samtidig som dette 5. generasjonskonseptet. Historikeren Isak slet med høna og egget her. Var det antagelsen de hadde på den tiden om at et 5. generasjons luftforsvar krevde nye tanker som hadde sørget for å rive ned pilotenes hegemoni? Eller var det rett og slett et lite kupp som hadde skjedd? Benyttet folk fra andre bransjer de der 5. generasjonsgreiene og kravet om nye tanker nettopp for å rive hegemoniet?
Og hegemoniet hadde blitt revet, selv om flere dyktige piloter også senere hadde vært sentrale i forsvarsgrenen. Naturlig nok hadde de fleste fra da av skjønt at var man dyktig nok så spilte bransjemerket liten rolle. Isak syntes det var merkverdig hvor sentralt dette 5. generasjonskonseptet syntes å ha vært i perioden. Det syntes jo ikke å inneholde stort? Man hadde tatt et begrep som beskrev et utviklingstrinn på kampfly og forsøkt å overføre det til utviklingen av en forsvarsgren – Luftforsvaret. Etter at luftforsvarsledelsen hadde antatt det som visjon, hadde han sett at alle plutselig hadde begynt å bruke det. På 717-skvadronen het det med ett at de skulle bidra til utviklingen av 5. generasjons radaroperatører,[2] og man snakket om 5. generasjons radarer, luftvern og flybaser. Og så hadde man ikke en gang et avklart og tydelig syn på hva et 5. generasjons kampfly faktisk var.[3]
Isak tenkte imidlertid at det kanskje var på det teknologiske området dette med generasjoner kunne ha noe for seg. I perioden var det mange som mente at det jo hadde skjedd et teknologisk hopp hva gjaldt utviklingen av kampfly. Våpenindustrien framhevet følgende karakteristika ved et 5. generasjons kampfly; Stealth, avansert avionikk og integrerte computersystemer som ved hjelp av både passive og aktive sensorer og nettverksteknologi, ga piloten meget god situasjonsforståelse. Men alt så ut til å skulle omdøpes til 5. generasjon?
Isak lurte på hvorfor og hva det var med generasjonsbegrepet som var så tiltrekkende på folk? Som gjorde det så salgbart? Kanskje var det så enkelt som at mennesket vil føle at det går framover. Alle vil bli bedre enn i går. I 2017 ville man bli bedre enn Olav Aamoth, Eyvind Schibbye, Nils Christian Astrup og Alf Granviken og den gamle generasjonen fra den forrige kampflyanskaffelsen. Bruken av generasjonsmetaforen fikk folk til å føle seg spesielle. Kanskje sørget det for at folk trodde at akkurat de representerte noe nytt? Noe som var vanskeligere og mer komplekst enn før og som krevde nytt tankegods? Verden måtte jo gå framover – hvor ellers skulle den ta veien?
Men, tenkte Isak, det man ofte drev med når man foretok slike inndelinger, var å rydde i historien. Kategorier – i denne sammenhengen generasjoner – rydder i historiens kronglete gang. Generasjonene skaper et inntrykk av orden. Og med den gamle, ærverdige språklektor ved Luftkrigsskolen, Einar Tore Larssens ord: «det å analysere er å projisere orden på uorden». Og orden liker jo folk. Og når folk liker noe, så selger det. Og salg skulle man etter Isaks erfaring ikke kimse av når det kom til begreper og konsepter. Noen tjente penger på dette. Mye penger. Noen aktører hadde neppe noe imot Luftforsvarets begrepsbruk, de skulle jo selge 6. generasjon også må vite. Isak slet og slet – dette med operasjonsoptimalisert 5. generasjons luftforsvar var særdeles vanskelig å forstå…
La oss derfor forlate 2050 og den noe frustrerte historiker Isak Espenes akkurat her og nå, og heller vende oss til den kanskje like frustrerte historiker som står her. For meg er det flere aspekter ved både F-35 – og hvordan den nå om dagen selges inn – og ikke minst dette 5. generasjons luftforsvaret som jeg stusser over. La meg derfor dele fem refleksjoner med dere i så måte. Jeg må imidlertid advare på forhånd – de er alle krydret sterkt med malurt:
1. Fynordets Overføringsverdi
Min første frustrasjon knyttet til visjonen om et 5. generasjons luftforsvar er mangelen på overføringsverdi fra konseptet 5. generasjons kampfly til en organisasjon. Skal organisasjonen bli stealthy? Eller særs enkel å manøvrere? Eller skal organisasjonen ha god rekkevidde? Det eneste ved kampflyet som kanskje er overførbart er at en organisasjon må ha mange sensorer og nette dem sammen til et bilde for å øke situasjonsbevisstheten i flere deler av organisasjonen samtidig, men der har vi da allerede et fyndord fra før – NBF.
2. Motmidler
Selv om F-35 representerer noe nytt, så kommer jo motparten til å utvikle motmidler. Det er jo konflikters og krigers natur. Alle teknologiske forsprang, alle teknologiske utviklingsnivåer og alle generasjoner – om man besverger seg til det begrepet – alt slikt er forgjengelig. Forsprang går over. Motparten vil «gjengjelde» – enten ved å utvikle teknologiske eller taktiske mottrekk. Og Vesten har, siden SPUTNIK-sjokket i 1957, vært et hestehode foran sine motstandere teknologisk sett, noe som spesielt har vært synlig på kampflysiden. Dette vil nok fortsette, men det som nå synes topp vare og noen skritt foran, er om kort tid som regel tatt inn igjen. Det er ikke mitt poeng at vi skal slutte å utvikle ny teknologi eller slutte med å prøve å være et stykke foran, men vi må ikke forlede oss selv til å tro at potensielle fiender ikke vil forsøke å redusere vårt forsprang. Om litt har de som regel tatt oss igjen. Stealth mot stealth blir jo uansett noe annet enn Stealth mot ikke-stealth. Dette må vi ikke glemme i vår begeistring over nye kapasiteter.
3. Teknologisk Relativitet
Blant annet på grunn av dette er teknologi – og nivået for hva vi kaller avansert teknologi – en relativ størrelse. Se bare hva Olav Aamoth skrev om den såkalte kampflyklasse 5 – ikke 5. generasjons kampfly – en av totalt 9 kampflyklasser som ble anvendt under Kampflyanalysen midt på 70-tallet:
Denne klassen kombinerer høye supersoniske ytelser med gode last- og rekkeviddeytelser og med et avansert ildledningssystem mot luft- og bakkemål […] som jagerbomber kan den bære en betydelig last over lange avstander under alle værforhold. [4]
Hadde vi slengt på Stealth, er jo ikke dette langt unna definisjonen på et 5. generasjons fly. Det Aamoth karakteriserte som et «avansert ildledningssystem» ville man ha ledd av i dag, men det var avansert for sin tid. Avansert teknologi er et relativt begrep.
4. Den Evige Troen på Perfekt Situasjonsbevissthet
Denne troen opplever jeg som underlig. Det er jo smart å hele tiden jobbe mot bedre situasjonsbevissthet, og jeg er sikker på at F-35 representerer et stort steg framover i forhold til F-16 akkurat her. Men perfekt situasjonsbevissthet er en sjeldenhet i krig, det ligger i sakens natur at motparten kommer til å jobbe hardt med å forpurre vår situasjonsbevissthet. Underlegenhet folkens – det skaper kreativitet. Dette vet vi jo godt. Hva gjør en fiende om han er lett å finne fordi han opererer fra tyngre kjøretøy og går i uniform? Jo, da slutter han med det og finner andre metoder som utfordrer vår situasjonsbevissthet. Spådommene om den perfekte situasjonsbevissthet på grunn av teknologiske framskritt er en gammel greie – minst like gammel som alle luftbårne plattformer. Da ballongene inntok slagfeltet, trodde hærsjefene at de skulle få perfekt situasjonsforståelse. Så kom det mottrekk. Nytt håp kom med oppfinnelsen av flyet – i starten var det til og med snakk om at flyene var «armeens øyne og ører» – nå kunne man se alt. Når F-16 kom mente mange i jagerflymiljøet at kontrolldelen av K/V-systemet kunne trappes betydelig ned fordi man hadde så god radar i flyet. Med F-16 trengte man bare grov «innvisning» på målet, så skulle piloten fikse resten selv. Historien har vist oss at det var bruk for kontrollørene. Ikke alltid, men som regel er de nyttige. Med F-35 kommer nå det samme poenget opp igjen. Situasjonsbevisstheten vil bli så bra at piloten kan ordne opp på egen hånd. Og jeg betviler ikke at dette er riktig, jeg har ingen forutsetning for annet. Men krigens tåke kan ramme selv den mest avanserte maskin. La oss være begeistret, men la oss også tvile. La oss heller se det litt an. Jeg tar ikke til orde for å gjøre ting som i går, vi bør så absolutt prøve ut nye muligheter. Og det er vel ikke usannsynlig at ytterligere beslutningsmyndighet bør bringes lenger ut i organisasjonen, som Morten Hanche tok til orde for tidligere på seminaret. Men det er ikke sikkert at det alltid er klokt heller, eksempelvis i en kriselignende situasjon. Og om kontrollørene blir arbeidsledige, så er det sikkert vel og bra. Men jeg ville ikke gitt dem sparken riktig ennå. Jeg vil oppfordre til at dette tenkes igjennom, og at man ikke konkluderer for tidlig. Kanskje får kontrollørene bare en endret rolle? Den som lever får se, tenker heller jeg.
5. Endringer eller Konstanter - Ikke kast ut babyen med badevannet
Sjefen for de norske flygerne som i disse dager tester ut og utdanner seg på F-35, oberstløytnant Martin Thu Tesli, er en mann jeg har stor respekt for – Martin er en dedikert flinkis. I Luftforsvarets skryteblekke Take-Off, poengterte han for en tid tilbake at «vi må tilpasse oss F-35 – ikke omvendt».[5] Han har nok rett i dette. F-35 er en ny og avansert flymaskin det norske Luftforsvaret skal operere på vegne av nasjonen. Og ofte – for ofte – har militære organisasjoner tatt imot ny teknologi uten å endre noe som helst. Man har bare gjort alt som før, med kun marginale forbedringer som resultat, men samtidig er det heller ikke riktig å kaste alt det gamle over bord. Mye gammelt er bra og ikke alle nye tanker er gull. Jeg vil for eksempel også hevde at et fly er nå også et fly da. Og krig er krig. Militære konflikter er militære konflikter. Det er ikke smart å bare tenke nye tanker. Mange har tenkt smarte tanker før også. Det har blitt meg fortalt at noen av de filosofene som fortsatt preger menneskehetens tenkning og utsyn visstnok levde for over 2000 år siden. Og for å forstå krig mener jo mange at de kan finne klokt tankegods hos en prøyser som døde i 1831, og som ikke en gang fikk skrevet ferdig boka si. Han har for øvrig ikke med ett ord om verken luftmakt eller Stealth – naturlig nok. Slik likte jeg godt oberst Aage Longvas poengtering i siste utgave av Take-off: «Samtidig vil F-35 kreve mange av de samme oppgavene som gjøres i dag, nettopp fordi dette er et fly. F-35 krever også drivstoff, trykkluft, hydraulikk og skrujern, akkurat som F-16 i dag.» [6] Se bare et bilde av en spitfire og en F-35. Om man stiller de to flyene opp ved siden av hverandre, så preges ikke sammenligningen av brudd, men av kontinuitet. Det er hjul, vinger, motor, folk i flyet, folk på bakken osv. En flymaskin synes således å ha visse iboende kvaliteter som ikke endrer seg så hurtig! Selv om det naturligvis er mye som er annerledes også, er likhetstrekkene faktisk etter mitt syn langt mer slående.
Avslutning
Jeg skal runde av. Man kan jo alltids stille spørsmål ved hva som er alternativet – skal vi ikke bli noe så fancy som O25GL? La meg understreke at jeg også har tro på at organisasjoner har behov for å endre seg, kanskje spesielt militære organisasjoner som er kjent for å være stokk konservative. Og kanskje bør en benytte anledningen som nye våpensystemer representerer til å riste litt på organisasjonen og kanskje aller mest tankegodset vårt? Rett før jul i 2016 var jeg på besøk ved CRC Sørreisa. Da jeg gikk på LKSK 1 i 1990 – for øvrig for ca. en generasjon siden – måtte kadettene pugge CRC-ens organisasjon. Jeg synes det er nokså spesielt at min pugging fortsatt er gyldig, her finnes det fortsatt TPO, MC, WA, FC og ikke minst den ytterst sentrale SA-posisjonen. Kanskje på tide med nytenking? Eller er konservatismen et uttrykk for at man beholder noe som fungerer? For i denne modernitetens tid – der det gamle liksom ikke lenger er godt nok – så bør vi kanskje stritte litt imot? Og ikke bare sørge for å tenke nye tanker, men passe på og også ta å vare på de gamle. De vi vet funker.
Så kan det tenkes at slike fancy nye ord O25GL i det minste skaper bevegelse og dermed forutsetning for endring. Jeg tror kanskje det kan skje, men trolig bare når fyndordene faktisk betyr noe og ikke må fylles med innhold etter at de er funnet opp. For nå er det slik at først etter at vi har begynt å benytte begrepet, skal det settes ned arbeidsgrupper for å forsøke å finne ut hva det betyr. Nei, på det tidspunktet er det som regel bare å sette seg ned og vente på neste fyndord – det er nok rett rundt hjørnet. Slik sett tror jeg ikke O25GL vil forandre særlig mye av Luftforsvaret på sikt. Jeg tror begge begrepene kommer til å blåse forbi. Det er – for dem som er kyniske nok – trolig bare å vente til de dør ut. Det er to andre forhold som etter mitt syn har langt større potensiale for å skape endring. Det første er selve innfasingen og anvendelsen av F-35 og alle andre nye kapasiteter Luftforsvaret skal innføre. Det andre forholdet er den allerede behørig omtalte utnevnelsen av en kvinne fra kontroll- og varslingsbransjen som sjef for Luftforsvaret. Begge disse forholdene har et langt større potensiale for å endre denne forsvarsgrenens kultur på lang sikt – og i riktig retning – enn O25GL har, men bare om vi gjør det på riktig måte – og kanskje også med konsepter og slagord som folk klarer å si og forstå.
Så la oss heller la fyndordene og slagordene ligge – i hvert fall når vi må bruke veldig lang tid på å forsøke å forstå hva de betyr. Da er det mye smartere å sette seg ned og forsøke å forstå utviklingstrekkene omkring seg og hva de eventuelt innebærer av endringer og konstanter. Slike analyser er langt viktigere enn slagordene!
Foto: 12. desember fløy Luftforsvaret i formasjon over store deler av Norge. 12 F-16 og to F-35 deltok på denne treningen (Martin Mellquist / Forsvaret)
Artikkelen er publisert i Luftkrigsskolens skriftserie Vol. 34
[1] Skinnarland, Tonje (2017): «Vi legger grunnlaget for morgendagens Luftforsvar», Take-off, nr. 8, s. 2.
[2] Svensson, Kurt, sjef 717-skvadronen i intervju med Luftforsvarets internmagasin Take-off¸nr 8/2017, s. 22.
[3] Det finnes en rekke forsøk på definere dette, men de varierer nokså mye.
[4] Aamoth, Olav (1974): «Beskrivelse av kampflyklassenes referansetyper for anvendelse i kampflyanalysen», FFI Systemgruppen, Notat S-350, september 1974, s. 8
[5] Tesli, Martin Thu (2016): «Vi må tilpasse oss F-35 – ikke omvendt», Take-off, nr. 6, s. 24.
[6] Longva, Aage, sjef Ørland flystasjon, i intervju med Luftforsvarets internmagasin Take-off, nr. 8/2017, s. 27.
