Kjære Forsvaret, kjære sivile samfunn.
Det er oss, «fragglene» i fjellet på Sørreisa. Vi har nå holdt fortet her oppe i grisgrendte strøk i Nord-Norge i flere tiår. Politikerne sier alltid at Forsvarets tilstedeværelse i nord er viktig, og det er vi jo helt enige i. Det er store områder som må beskyttes, og det er viktig at tettstedene rundt omkring holdes i live. Vi forstår veldig godt viktigheten av distriktspolitikken. Samtidig ser vi ikke hvorfor det må være oss? Hæren har en viktig tilstedeværelse i nord. Men hva gjør vi her, Luftforsvarets operasjonsrom?
Vi har oppholdt oss i fjellet på Sørreisa i lange tider, og sivilsamfunnet på Sørreisa kjenner godt til Forsvarets tilstedeværelse i fjellanlegget som på folkemunne kalles «Gumpen». Men hva gjør vi egentlig her? Vi leder og gjennomfører luftoperasjoner. Vi overvåker luftrom, vi kontrollerer jagerfly, og vi monitorerer annen sivil og militær aktivitet i luftrommet. Som dere hører, er dette oppgaver som ikke er lokasjonsavhengig. Vi trenger dataskjermer og graderte systemer, men disse kan flyttes på like lett som gaming-pcen til tenåringen du har hjemme.
Vi hadde et håp om lokasjonsbytte da vi i januar i år ble slått sammen med to andre avdelinger til det nye Joint Air Operation Centre (JAOC). Vi gikk fra tre ulike avdelinger på Sørreisa, Bodø og Rygge, til å bli én avdeling spredt på de samme lokasjonene. Vi tror vi kan snakke for flere når vi opplever at samhandling på tvers av lokasjoner kan være utfordrende. Dette gjelder både daglig kommunikasjon og samarbeid, men ikke minst avdelingstilhørighet.
Vårt spørsmål er derfor: Hvorfor er vi fortsatt på Sørreisa?
Personellflukt og rekrutteringsproblemer har preget Gumpen i mange år. Hvert år mister vi både erfarne og mindre erfarne ansatte til det sivile liv. Noen drar til andre militære avdelinger. De fra-reisende sier de trives godt i jobben, men at det ikke er verdt det lenger. Begrunnelsen? Sørreisa sliter familier fra hverandre.
Jobben på Sørreisa er unik. Du får mye ansvar, og arbeidsmiljøet er bedre enn vi har opplevd noe annet sted. Vi har inntrykk av at våre kollegaer kvier seg fra å reise herifra, noe som også gjelder oss selv. Samtidig er det en grense for hvor mange kameler man kan svelge før det må gjøres tiltak. Vi har stått i jobb her nå i et års tid, og ser allerede at plasseringen av JAOC hindrer motivasjon for videre tjeneste.
Det å komme til Sørreisa som tilflyttet fra større byer er en stor overgang for mange. Sørreisa er et lite tettsted, og som de fleste andre tettsteder i Nord-Norge er det store avstander til alt nærliggende. Ja, vi har matbutikk og bensinstasjon, men uavhengig av alder er det tungt å gi opp hobbyer, kaféliv og møteplasser for unge og eldre. Er det slik vi skal tilbringe 20-årene våre? I tillegg kan det være svært utfordrende for en eventuell samboer å skaffe seg en jobb med gode karrieremuligheter, og som treffer utdannelsen vedkommende har tatt. Dette gjør det vanskelig å ta med familien til nord og bosette seg her.
På den andre siden er det jo mulig å bli pendler, slik som vi valgte å gjøre. Utfordringene er at pendlerreisen fra Sørreisa går gjennom Bardufoss: flyplassen vi deler med Nord-Norges største hær-garnisoner Setermoen, Bardufoss og Skjold. Forstå oss rett, pendlerstatus er en gode vi setter enormt pris på, som gir oss muligheten til å treffe kjente og kjære. Samtidig må man ta med i regnestykket at fra Bardufoss går det tre fly om dagen, og de går kun til Gardermoen. Hvis du ønsker å dra hjem til jul i år håper vi du allerede har bestilt billett.
Samtidig er det korte helger hjemme grunnet lang pendlevei, og du får lite tid med dine kjære. Det er viktig å trives i jobben, men det er ikke alle som er villige til å gi opp familielivet av den grunn. Slik oppleves det for oss. Vi er bare i tjueårene, men vi vet at dette gjelder de fleste i avdelingen. Familielivet leves på hverdager. Hvor mange av oss synes det er verdt å ha en svært givende jobb i bytte mot aldri å kunne stille opp ved sykt barn, aldri få deltatt på fotballkamp på ettermiddagene og ikke få tilbringe hverdagen med de du er glad i? Det var ikke pendling vi så for oss som helgeaktivitet. Det gjør heller ikke de unge spesialistene som søker seg hit for jobben, men som slutter igjen rett etter plikttjenesten.
Kjære det sivile samfunn, og kjære Forsvaret. Vi må gjøre noe. Vi er ikke nok ansatte, vi klarer ikke å rekruttere godt nok, og vi som allerede er ansatt er utslitt av å måtte ofre familieliv for jobben.
Det er viktig å understreke at vi ikke snakker om en nedleggelse av fjellanlegget, for anlegget har et stort potensial og har flere bruksområder enn kun som et luftoperasjonssenter. Det vil fortsatt være arbeidsplasser i Gumpen, men personellet må kanskje bytte ut luft-distinksjonen de har på brystet.
Vi spør igjen: Hvorfor må vi være på Sørreisa?
Vi trenger en ny lokasjon. Og vi trenger en felles lokasjon for vår nye avdeling - JAOC. Hvilken lokasjon spør du kanskje? Vi ønsker en lokasjon i nærheten av en storby, der vi kan få leve ut den hverdagen vi ønsker oss. Vi ber om muligheten til å kunne oppleve en hverdag med et familieliv. Vi forstår distriktspolitikken, og at hæren må vise sin tilstedeværelse her i nord. Vi kan løse luftoperasjoner fra hvor som helst i Norge. Slik vi ser det, kan vår avdeling kun reddes av ny lokasjon. Det er ingen hemmelighet at vårt beste alternativ for rekruttering vil være Oslo med omegn, eller Trondheim.
Vi trenger en lokasjon som er attraktiv, slik at vi får søkere som ønsker å stå i jobben. Vi har ikke råd til å miste flere ansatte. Vi valgte en karriere i Forsvaret fordi vi ønsket å være en del av noe større enn oss selv, og fordi det virkelig er en meningsfylt jobb. Jobben på Sørreisa er et springbrett for videre karriere i Forsvaret hvor man får helhetlig kunnskap om Luftforsvaret som vanskelig kan erstattes. Akkurat nå står dette springbrettet uten fjærer. Vi ønsker å beskytte vårt land i en viktig sikkerhetspolitisk tid, ikke la lokasjonen ta dette fra oss.
For alt vi har. For alt vi er.
Foto: Svein Petter Aagård / Forsvaret
