Noen later til å frykte at jeg har fått utdanning på hjernen. Så galt er det vel ikke, men jeg er utvilsomt interessert i militær utdanning og kompetanse. Mer interessert enn jeg burde være. Jeg var derfor ikke vond å be da jeg på Stratagem oppdaget en egen podcast-serie for slike som meg: «Militær profesjonsutdanning». Med store forventninger om endelig å få svaret – svaret med stor S – kastet jeg meg over episoden hvor sjef Hæren, Lars Lervik, og dekan ved FHS, Saira Basit, er gjester. Her møtes den største brukeren av militær kompetanse og den største leverandøren, noe som burde borge for en givende samtale, men det mest interessante er alt det de ikke snakker om.
Et stykke ut episoden tar ordstyrer Kjetil Enstad sjansen på at stemningen er såpass tillitsfull at han kan bringe den vederstyggelige utdanningsreformen på banen. Han gjør det en smule skyldbetynget. Han vet at ingen har lyst til å snakke om dette, men elefanten i rommet er så stor at man knapt får puste. Like lite som en sportsjournalist kan intervjue Ståle Solbakken uten å nevne EM-kvalifiseringen, kan man snakke om utdanning i Forsvaret uten i det minste å nevne det katastrofale selvmålet.
Enstad innleder bolken på denne måten: «Det er vanskelig i dag å snakke om utdanning i Forsvaret uten å komme innom utdanningsreformen fra 2017 og 2018. Om man leser langtidsplanen som igangsatte reformen så står det jo at målet var å skape bedre forutsetninger for kvalitet i utdanningen og mer robuste fagmiljøer, samt styrke forskningsbasert utdanning. Og så var det et element av å frigjøre ressurser til operativ virksomhet.» Oppdraget var som man skjønner spinnvilt. Det er som om Støre, Vedum og Gram skulle ha innkalt til presskonferanse på KV Bjørnøya, og sagt noe i retning av: «Tre kommisjoner og utvalg har entydig vist oss at dagens Forsvar ikke er tilpasset dagens trusselbildet. Dette vil regjeringen gjøre noe med, og vi har besluttet å halvere forsvarsbudsjettet. Vi håper å få Stortinget med oss på dette.» Mer penger gir ikke automatisk økt kvalitet, men det er nokså allment akseptert at kvalitet koster. Utdanningsreformen (URE) la derimot til grunn at man skulle få bedre kvalitet og styrke utdanningen ved å spare penger – mye penger.
Jeg vil tippe at Enstads hensikt med dette oppspillet er å minne sine to samtalepartnere om at URE strengt tatt hører inn under psykiatrien, eventuelt på scenen på Latter, og at man derfor like gjerne kan legge dette temaet dødt først som sist. Man kan humre litt av det før man går videre, men det er Lervik og Basits (manglende) respons på dette som virkelig er tankevekkende, og gjør episoden verdt å høre på.
Basits dom er knusende: «Vi har brukt fem år på bare å rydde opp etter URE, og nå har vi kommet til et punkt hvor vi kan se framover.» Hun omtaler URE som om det var en høststorm, og som de nå endelig har fått ryddet opp i. Skolens ledelse kan begynne å fokusere på studentene igjen. Men som dekan, og ikke minst som styremedlem i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT), burde hun ha vært langt mer opptatt av hvordan URE kunne skje. URE var ingen høststorm, men en villet handling. Departementet, godt støttet av ambisiøse flaggoffiserer, ønsket å rigge Forsvarets utdanning for fremtiden, og kjørte det fullstendig i grøfta. Fem år tok det å få hodet over gjørma igjen. Hvordan kunne det skje?
Som styremedlem i NOKUT burde hun ha interessert seg intenst for hvordan Forsvaret kunne tillate seg å ta eksplisitt avstand fra kravene i Universitets og høgskoleloven. I lovens formålsparagraf finner vi at «Universiteter og høyskolers formål er å: a. tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå. b. utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.» Ønsker du å tilby akkreditert utdanning i Norge på universets- og høyskolenivå, som altså FHS ønsker, må man holde et høyt internasjonalt nivå, verken mer eller mindre. Men i mandatet for URE finner vi formuleringer som: «…tilstrekkelig utdanning basert på den enkeltes kompetansebehov…» og «…sikkerhets- og forsvarspolitisk forskning med nødvendig kvalitet…». At FHS skal tilby tilstrekkelig utdanning med nødvendig kvalitet gir helt andre konnotasjoner enn å holde et høyt internasjonalt nivå.
Spørsmålet er hvordan NOKUT kunne godkjenne en skole som alt i utgangspunktet forsikret oss om at den ikke hadde til hensikt å tilfredsstille lovens krav? Før Saira Basit begynner å se fremover, burde hun altså finne ut av hvordan URE i det hele tatt kunne skje, og hvordan FHS kunne slippe gjennom den første kontrollen. Det er ingen vits å rydde i solstolene på dekk, om alt under er i ferd med å synke. Å rydde opp i galskapen er viktig nok, men ikke det viktigste.
Lerviks respons på URE er også talende. Om en av hans stridsvogner skulle forulykke er jeg sikker på at generalen ville forlange å komme til bunns i hvordan det kunne skje, nettopp med den hensikt å unngå at det skjer igjen. Kanskje hadde han også stilt noen til ansvar. Å ødelegge en stridsvogn, eller et utdanningssystem, med ond vilje eller grovt uaktsomt, bør få konsekvenser, ikke bare for stridsvognen. Når det gjelder det viktigste Forsvaret driver med, utdanning, har Lervik et annet syn: «Jeg er også veldig lite fokusert bakover, for å være dønn ærlig.» Å lære av fortiden har generalen ingen tro på, men når generalen også sier at: «Det å sørge for at vi har et offiserskorps, på de ulike nivåene, som faktisk kan faget, er utrolig viktig», vet vi ikke helt hva vi skal tro. Hvor viktig kan kompetanse være om man kan krasje utdanningssystemet uten at noen bryr seg om hvorfor?
Det er et billig poeng å peke på at logoen til den nevnte podcast-serien viser en ugle som har fått et sverd tredd gjennom hjernen. Sverdet har kuttet forbindelsen mellom uglas hjerne og ryggmarg, og den styres av ryggmargsreflekser alene, litt som i Hæren. Men det poenget skal jeg spare meg for. Enstad har nemlig et litt overraskende sjakktrekk på lur. Han inviterer i slutten av episoden en som ikke er gruppe-1-offiser til å kommentere den samtalen vi akkurat har hørt. Dag Henriksen ved Luftkrigsskolen legger i motsetning til general Lervik lite papp og bomull imellom i sin beskrivelse av URE:
"Jeg er helt enig med Saira. Vi har altså brukt fem år på å rydde opp etter utdanningsreformen. Så kan man kjenne seg igjen i det Lars sier også, når han sier at han egentlig ikke har så lyst å se bakover, men snarer fokusere fremover med det vi kan få gjort noe med. Den kjenner jeg godt igjen. Jeg kjenner at det å drodle rundt utdanningsreformen, det er ikke en favorittgren. Jeg tror veldig få på Forsvarets høgskole heller liker det. Men når det er sagt da, så tror jeg samtidig det er viktig å lære også av den prosessen. Forsvarets høgskole som alle andre avdelinger i Forsvaret må forvente omstillinger og tøffe krav, også i framtiden. Frustrasjon rundt URE handlet aldri om det, men måten som URE ble gjennomført på, kan vi altså ikke gjenta. Verken det mangelfulle stabsarbeidet og saksgrunnlaget for en større reform som URE eller det lederskapet som var utøvd. Som etat må vi kunne håndtere sånne krevende prosesser på en mye bedre måte enn vi gjorde den gangen."
Dette er ikke bare rene ord for pengene, det er ren og skjær fornuft. Det som ble levert fra ledelsen var ikke godt nok, rett og slett. Det var så dårlig at man helst bare vil glemme det. Men er det ikke forstemmende at det er den nokså ferdigvurderte oberstløytnanten som må si dette, og ikke dekanen eller generalen? Verken hun som skal levere fremtidens utdanning, eller han som skal bruke denne kompetansen, har noe å lære av havariet. Men det er vel slik spillets regler er? Tale er sølv, taushet gir opprykk.
Makter du, som Lervik, ikke bare å holde munn, men også for ører og øyne, vil det gå deg godt. Men den militære kompetanseutviklingen i Norge er ikke tjent med en slik holdning. Det var her NOKUT skulle ha kommet oss til unnsetning. De skulle ha gravd i hvordan Forsvaret kunne havne i en situasjon hvor det ikke bare ble oppfattet som sunn fornuft, men som karrierefremmende å ødelegge etatens utdanningssystem. Og hvordan kom NOKUT i en situasjon hvor de ga tommel opp for dette? Det er snart på tide at noen setter seg ned og ser i fullt alvor på hvordan URE kunne skje.[1] Jeg tuller ikke.
Foto: Sjef Hæren, Lars Lervik besøker TT garasjen / Sondre Mosdal / Forsvaret
