Selv om Kyiv kan virke tilnærmet normalt for en besøkende, er situasjonen alvorlig: Stadige russiske angrep har ødelagt store deler av det ukrainske strømnettet.
På overflaten kan ting virke nesten normalt i Kyiv. Folk går på jobb, og gater, restauranter og barer er like folksomme som vanlig. Om kvelden tar mange med seg glassene ut på fortauet i tropevarmen.
Som utlending kan man et øyeblikk nesten glemme at Ukraina befinner seg i krig for sin egen eksistens som stat og nasjon, der man står med et glass i hånden. I alle fall bortsett fra at det russiske språket som dominerte i Kyiv før 2014, er nesten forsvunnet fra det offentlige rommet nå. Skilter, reklameplakater og menyer er på ukrainsk. Og selv om man forsøker å hjelpe folk med å forklare veien, får man ofte svar på ukrainsk.
Men fra midnatt blir Kyiv en spøkelsesby. Barene og restaurantene stenger, selv om det visstnok finnes flere ulovlige nattklubber. Det er tid for portforbud fram til klokka fem neste morgen. Selv å få tak i en taxi hjem er bortimot umulig.
Selv om det er bot for å bryte portforbudet, blir det tilsynelatende ikke veldig strengt overholdt lenger, i hvert fall ikke for enslige fotgjengere på vei hjem. Her er kontrasten stor til de første månedene etter den russiske invasjonen, da politiet stadig aksjonerte på jakt etter sabotører. Generelt er det nok også slik at portforbudet blir stadig strengere jo nærmere fronten man kommer.
På vei tilbake til hotellet den første kvelden ble vi passert av flere politibiler, uten at noen av dem stanset oss. Men det er like fullt en spesiell opplevelse å vandre mutters alene langs en tom og mørklagt gate, uten gatelys, og se opp på stjernene mens man tenker at man burde hatt på seg refleks hvis det plutselig skulle komme en enslig bil.
Og så kommer de stadige strømbruddene. Man merker lite til dem på hoteller og restauranter, som har generatorer til å avlaste. Men i leiligheten jeg bor i går den stadig, og gjør det vanskelig å ha nettmøter.
Strømbruddene er et resultat av Putins krig mot sivil infrastruktur, i den hensikt å knekke den ukrainske forsvarsevnen og forsvarsviljen. I vår gjorde mangelen på militær hjelp vestfra de ukrainske kraftverkene mye mer sårbare, noe den russiske hæren utnyttet til å trappe opp angrep og ødeleggelser.
I praksis er dette et forsøk på å fullføre jobben de begynte i 2023. Nylig opplyste president Volodymyr Zelenskyj at 80 prosent av kull- og gasskraftverkene og en tredjedel av vannkraftverkene er ute av drift. Ikke bare forbrukerne men industrien sliter nå med rasjonering, og det har til og med blitt advart mot at Russland kan slå ut transformatorene for de tre gjenværende kjernekraftverkene i landet. I verste fall kan dette gjøre at Ukraina ikke lenger har noe enhetlig system for energiforsyning, men blir splittet opp i isolerte «øyer».
I Kyiv skrus strømmen av og på i firetimers-sykluser nå, og i mange tilfeller varer bruddene enda lengre.
Som besøkende utlending er det lett å gripe seg i å irritere seg over dette. Det er når flyalarmen går at man virkelig husker hva som faktisk foregår. Selv etter flere turer til Ukraina siden fullskalainvasjonen begynte i februar 2022, går lyden fortsatt gjennom marg og bein.
Proceed to nearest air raid shelter. Take care of yourselves and do not ignore the sirens, sier appen jeg har installert på telefonen. På hotellet jeg bodde de første dagene, måtte gjestene skrive under på at vi visste hvor tilfluktsrommet var, og at det var på eget ansvar hvis vi valgte å la være å gå ned i dem.
Bare siden februar i år har det vært over tusen slike alarmer, og utenfor vinduet ser det ikke ut til at Kyiv-boerne bryr seg særlig mye om dem. Folk går heller ikke ut av kafeer, men blir sittende og holde på med sitt.
Skinnet bedrar nok her også. Ifølge tallene er 80 prosent av dem som befinner seg i hovestaden psykisk påvirket av angrepene, tap av venner, kolleger og familiemedlemmer ved fronten og påkjenningen ved å leve i stadig fare for at noe kan skje med dem selv og andre. Mange sliter med angst og PTSD. Ikke minst gjelder dette barna. Og de som er hardest rammet, er naturlig nok de interne flyktningene fra områdene lenger øst.
The alarm is now over. May the force be with you! kommer det fra appen. Heller ikke denne gangen har det vært et angrep på den ukrainske hovedstaden.
Now you may go back to your normal life, have a nice day.
Men som sagt, blir det stadig vanskeligere å gå tilbake til et normalt liv i Kyiv, til tross for at den ukrainske hovedstaden nok er ett av de tryggeste stedene å oppholde seg. Folk er merkbart slitnere enn for et år siden. Og mange gruer seg allerede til vinteren, som kan bli enda vanskeligere enn den forrige hvis ikke rakettforsvarssystemene vestfra kommer såpass på plass at man får reparert og stabilisert energiinfrastrukturen igjen.
President Volodymyr Zelenskyj er heller ikke like samlende som han var i begynnelsen av den russiske invasjonen. Zelenskyj er fortsatt populær blant over 60 prosent av befokningen. Han har heller ingen virkelige utfordrere, selv om Kyivs ordfører Vitalij Klitsjko har etablert seg som en viktig kritiker. De aller fleste ukrainere er også enige om at å holde presidentvalg i år, slik grunnloven egentlig krever, er en svært dårlig ide. Både fordi det er praktisk vanskelig å gjennomføre valg når såpass mange befinner seg ved fronten eller som flyktninger i og utenfor landet, og fordi valgkampmøter og stemmelokaler vil bli fristende mål for russiske angrep.
I stedet gir folk uttrykk for misnøye mye mer åpenlyst enn for et års tid siden. Det de først og fremst kritiserer, er mobiliseringen og måten den foregår på. Et gjentagende tema er at rekrutteringsmyndigheter og politi har begynt å ta med seg forbipasserende fra gaten til rekrutteringskontorer.
Det sirkulerer en rekke videoer av dette på nettet. Og selv om myndighetene hevder at mange av dem er falske, er det litt for mange som sier de kjenner til slike historier fra virkeligheten. Dette er med å svekke tilliten til annen informasjon fra de samme myndighetene – uten at dette gjør folk mer prorussiske eller antiukrainske. Mange forteller også historier om menn som har blitt sendt rett til fronten, eller om kronisk syke som har blitt mobilisert. Selv om det er vanskelig å få klarhet i om dette stemmer, er det en stadig mer utbredt forestilling som forsterkes av russisk propaganda har grepet begjærlig tak i temaet, og bruker det til å spre mistillit til myndighetene, hæren og Ukrainas vestlige partnere. De russiske trollene har også begynt å mestre ukrainsk språk, og kommenterer flittig under videoene. På den måten gir algoritmene dem et enda større publikum.
Rent anekdotisk – basert på dem jeg har snakket med i Kyiv – kan det også virke som om skepsisen er større enn sist til at Ukraina vil være i stand til å vinne krigen, i hvert fall i betydning å ta tilbake alle de okkuperte områdene. Og dessverre ser det også ut til at flere har blitt skeptiske til det proukrainske sinnelaget hos innbyggerne i okkuperte områder og i det ødelagte Øst-Ukraina, i alle fall hos dem som har blitt igjen og ikke flyktet.
Samtidig sier flere av dem jeg har snakket med at krigen allerede er vunnet, på den måten at Ukraina har overlevd det første store angrepet og at det ikke lenger er fare for at det vil forsvinne som land.
Akkurat nå er det uansett en tilnærmet normal sommerkveld i Kyiv, til tross for flere flyalarmer tidligere på dagen. Jeg har båret lenestolen ut på balkongen. Noen meter borte har en nabo fyrt opp en joint, mens han leser en mursteinsroman.
Forhåpentligvis får både han og jeg sove trygt i natt.
Foto: Kiev, november 2022/Wikimedia commons
