Er norsk tilnærming til «targeting» tilstrekkelig målrettet?

Norge er i ferd med å utvikle et langtrekkende supersonisk missil mot sjø og landmål.[i] Norske korvetter og fregatter har allerede langtrekkende missil (Naval Strike Missile (NSM)), F-35 er snart operativ med Joint Strike Missile (JSM), og Hæren jobber med å anskaffe langtrekkende presisjonsvåpen.[ii] Med disse investeringene er Forsvaret i ferd med å få en vesentlig forbedret teknologisk evne til å kunne påvirke fiendtlige mål, noe som åpner for en rekke problemstillinger og utfordringer. Hvordan er egentlig vår evne til å knytte militær maktanvendelse og målvalg til mer overordnede militærstrategiske og politiske målsettinger, eller sagt på en annen måte: Er norsk tilnærming til metodisk målbekjempelse,[iii] eller targeting,[iv] tilstrekkelig målrettet?

Metodisk målbekjempelse eller targeting defineres ulikt i ulike nasjoner og våpengrener.[v] Enkelt forklart handler metodisk målbekjempelse, eller targeting, i Forsvaret om hvilke mål vi skal bekjempe, hva vi ønsker å oppnå med det og hvordan vi skal gjøre det. Målbekjempelse er en helhetlig prosess som involverer alle nivå i Forsvaret – politisk, strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Det vi i denne artikkelen benevner som targeting vil her benyttes som et overordnet begrep og inkluderer targeting-prosessen på alle nivå i Forsvaret, en prosess som er en sentral del av operasjonsplanleggingen og som knytter overordnede politiske og strategiske målsettinger til taktisk utførelse.

Norges og NATOs forsvars- og sikkerhetspolitikk har vært preget av store endringer de siste drøyt tretti årene. Fra kald krig til «out of area» operasjoner på Balkan; fra 11. september og konflikter i Afghanistan og Irak til «den arabiske våren» og konflikten i Libya, m.fl.; fra konflikten i Georgia i 2008, nærområdeinitiativet i NATO, Russlands angrep på Ukraina i 2014 og 2022 og storkrig på Europeisk jord. Dette har sannsynligvis påvirket prioriteringen av- og forståelsen for targeting-prosessen, og hva effekt i militære operasjoner betyr. Evnen til å knytte overordnede politiske og strategiske målsettinger til taktisk utførelse involverer alle nivå, og fordrer en felles forståelse for begrepene targeting og effekt. Vi er usikre på om Forsvaret i tilstrekkelig grad har en slik felles omforent begrepsforståelse i dag.

Utfordringer som påvirker evnen til targeting i det norske Forsvaret har blitt påpekt ved flere anledninger de senere årene. Danielsen, Valaker og Bratli (2017) viser til en rekke faktorer eller forutsetninger som må være til stede for å ha en effektiv targeting-prosess, og peker på flere utfordringer som påvirker Forsvarets evne til å få dette til. Her fremhever de blant annet personell og kompetanse, planverk med tydelige målsettinger og retningslinjer, kommando- og kontroll, samarbeid og informasjonsflyt. Og som de skriver: «Skal Forsvaret løse oppdrag og optimalisere bruken av ny teknologi, fordrer dette strategisk mindset og nye praksiser for samarbeid».[vi] Nylig avgitte masteroppgaver ved Stabsskolen indikerer at flere av de samme utfordringene fortsatt eksisterer. Fagsjef for kampfly ved Luftforsvarets Våpenskole (LVS), Morten Hanche, peker på flere utfordringer nettopp ved samhandling mellom de taktiske kommandoene,[vii] og skvadronssjef for 332 skvadronen (F-35), Trond Haugen, viser til at vi har en betydelig vei å gå når det gjelder å ha tilstrekkelig fleksibilitet i måten vi utøver kommando og kontroll på for blant annet å drive effektiv targeting.[viii]

Er Forsvaret rigget for å utnytte den teknologien vi nå investerer i? Å ha våpensystemer som kan nå langt med betydelig presisjon er bare én bit i et stort og kompleks bilde for å kunne skape ønsket effekt. Det trengs en betydelig teknologisk/digital infrastruktur for å knytte sammen og utnytte disse systemene på en fullgod måte. Bare innenfor teknologi-delen av dette bildet skjer det nå en vesentlig endring, som ofte omtales som den fjerde industrielle revolusjon.[ix] Grensene mellom statlige og kommersielle aktører innen utvikling og militær utnyttelse av verdensrommet, autonomi, 3D-utskrift og kunstig intelligens (KI) gir store operative muligheter. Dette er ikke en abstrakt fremtidsvisjon, vi ser utvikling og utnyttelse av disse teknologiene i Ukraina i dag.

Hvordan bør vi eksempelvis organisere oss for å utnytte rom-domenet i Norge, som både ivaretar behovet for mer langsiktig etterretning, analyse og situasjonsoversikt, versus operative behov for raske beslutningsprosesser for å finne og påvirke spesielt viktige mål som kun er tilgjengelige i avgrensede tidsperioder. Kunstig intelligens kan eksempelvis benyttes til å prosessere enorme mengder data og kan innenfor targeting være et nyttig verktøy for å finne og prioritere mål i en operasjon. Dersom man utstyrer 40,000 HV-soldater med en mobiltelefon som kan sende meldinger, bilder og video av mål som kan tas ut av F-35 eller andre våpensystemer,[x] har Norge evne og forståelse for hvordan KI kan utnytte og bruke slik informasjon på best mulig vis? Hvordan vil denne utviklingen endre måten vi er organisert på, prosessene våre, kompetansen og måten vi utdanner folk på?

Vi er usikre på om vi har gode prosesser for å sikre at de gode hodene i de ulike kunnskapsmiljøene i Norge – sivile og militære – kan få frem de gode idéene for hvordan vi kan tilnærme oss fremtiden. For eksempel står NTNU for 80% av alle mastergrader og 90% av Norges doktorgrader innen teknologi, og er svært kompetente innen kunstig intelligens, rommet («new space») og autonomi. De ønsker å utvikle kunnskap for Forsvaret av Norge, men opplever ikke prosessen for å få tak i forskningsmidler eller komme i interaksjon med Forsvaret som spesielt oversiktlig eller god.[xi]

De sentrale konfliktene vesten har vært involvert i de siste 30 årene viser at sammenhengen mellom politiske mål, militær strategi, og taktisk bruk av makt ikke henger tilstrekkelig godt sammen.[xii] Det samme kan sies om Israels krig mot Hezbollah i 2006,[xiii] og Russlands angrep på Ukraina i 2022.[xiv] Når det norske Forsvaret nå er i ferd med å få ny teknologi som gir oss vesentlig forbedret evne til å nå sensitive mål hos en motstander, er det et godt tidspunkt å se nærmere på om diskusjonen om norsk militærstrategi, vår tilnærming til militære operasjoner og vår forståelse av targeting henger godt nok sammen. Dette blir kanskje spesielt viktig nå når Finland og (snart) Sverige er en del av NATO, og vi ønsker et tettere nordisk samarbeid. Hvordan vil targeting-prosessen se ut som en del av et nordisk samarbeid?

Kanskje er det en generell tendens til å overfokusere på teknologi når en skal utvikle militær evne til maktanvendelse? De sentrale militære konseptene de siste 30 årene, nettverksbasert forsvar (NbF) og multidomene operasjoner (MDO), synes å fokusere mye på å utnytte teknologi.  Ny og forbedret teknologi skal bidra til å øke evnen til informasjonsoverlegenhet, raskere beslutningssløyfer, bedre kommando og kontroll, økt evne til presisjonsengasjement, tettere integrering av flere domener og utvikling av robuste nettverk som kan dele informasjon og ha fleksibilitet til å bytte på hvem som kan være sensor, beslutningstaker eller levere våpen ut ifra hva som er mest hensiktsmessig.[xv] Dette er viktig konseptuell tilnærming for å utnytte nye teknologiske muligheter for å være best mulig posisjonert for å kunne skape ønsket effekt. Det er som regel et godt utgangspunkt å ha den beste «militære maskinen».

Å ha den beste «militære maskinen» er imidlertid ikke ensbetydende med å vinne krigen. Det var tilsynelatende ikke nok til å skape ønsket effekt i Vietnam eller Afghanistan. Russland hadde en mye større og vesentlig mer teknologisk avansert «maskin» enn Ukraina, men to år etter angrepet i 2022 synes frontene å være relativt fastlåst. Kanskje har det vært en tendens i mange konflikter at targeting og effekt reduseres til et taktisk spørsmål om å ødelegge militært utstyr hos motstanderen. Hvorvidt spekteret av virkemidler, inkludert maktanvendelsen og de taktiske effektene som oppnås på slagmarken, faktisk bidrar substansielt til de overordnede strategiske og politiske ønskede effektene er mer usikkert.

Diskusjonen om hvordan Forsvaret skal utvikle targeting-prosessen som den sentrale prosessen i vårt fellesoperative hovedkvarter er interessant. Kanskje trenger Forsvaret å konsolidere fagmiljøene på en måte som gjør at miljøene lettere kan samarbeide og trekke i samme retning? Kanskje trenger vi en bredere og mer åpen diskusjon for å få mer felles kunnskap og forståelse som grunnlag for videre veivalg og ressursbruk? Ved Luftkrigsskolen har vi nå flere som de neste årene skal arbeide med å utvikle kunnskap om targeting i Forsvaret, dette inkluderer en phd-stilling samt en prosjektgruppe ("Targeting-prosjektet"). Synva Øidvin Greve skriver en PhD om Joint Targeting og hvordan dette har utviklet seg i en historisk kontekst. Foreløpig består denne avhandlingen av tre deler: (1) Kunnskapsgrunnlag: Hvordan har Norges evne til å drive metodisk målbekjempelse (targeting) utviklet seg fra 1991 til 2021? (2) Prosess og forståelse: Hvordan er forståelsen for hva metodisk målbekjempelse er i de ulike nivåene i Forsvaret, og i hvilken grad har de et omforent syn på hvordan prosessen er tenkt gjennomført på politisk, strategisk, operasjonelt og taktisk nivå? (3) Effekt. Hva og hvordan tenker det politiske, strategiske, operasjonelle og taktiske nivået i Norge om oppnåelsen av effekt i militære operasjoner?

Prosjektgruppen ønsker å se ytterligere på problemstillinger omkring vår evne til targeting og er i ferd med å etablere samarbeid med en lang rekke institusjoner og enkeltpersoner nasjonalt og internasjonalt – en kunnskaps-infrastruktur – for å utvikle ny kunnskap om hvordan Forsvaret kan videreutvikle denne evnen. Her ønsker prosjektgruppen blant annet å se nærmere på prosesser og samhandling mellom ulike kommandonivå, teknologi og effekten av nye våpenplattformer, samt implementeringen av konsepter som skaper rammeverk for utviklingen i Forsvaret. Hvilke sentrale utfordringer har Forsvaret, og hvordan påvirker det targeting-prosessen?

Vi som skriver denne artikkelen, sitter ikke på noen måte med alle svarene. Vi håper å kunne utvikle kunnskap som kan komme Forsvaret til nytte. Vi håper grensjefer, Forsvarets ledelse, ulike fagmiljøer og andre interessenter åpner døren når vi banker på for å få økt innsikt. Alle som ønsker å bidra til å utvikle kunnskap om targeting er hjertelig velkommen til å ta kontakt. Og, vi ønsker svært gjerne en bred og åpen diskusjon her i Stratagem og i andre offentlige fora om targeting for å skape økt innsikt og forståelse for hvordan vi kan skape riktig effekt med de store investeringer i ny teknologi Norge og Forsvaret nå gjennomfører.

Foto: Forsvaret.no/Targeting